Det var visst en stor tilfeldighet at han ble lærer. Sånn ellers virker det meste gjennom-planlagt i livet til Rolf Hessvik (70), til og med, kremt…hjemmekontoret hans. Heldig for oss elsker den vennlige mannen å møte mennesker, og fortelle historiene deres.

- Du vet, det ble en mani til slutt. Jeg brukte hele juleferien, hele påskeferien og deler av sommerferien til å oppdatere. Jeg var nesten besatt.

For Rolf systematiserte, skjønner du - han delte i kategorier, han la i plastomslag. Og arkivet, det som inneholdt nasjonale og lokale avisutklipp, det bare vokste og vokste.

- Men man kan jo spørre seg hvor mye jeg egentlig fikk bruk for, humrer Rolf Hessvik over brillekanten.

Rolf – lojal kar: - Når de sier jeg skal sortere søppel, så sorterer jeg! sier Rolf og klipper møysommelig vindusplasten ut av vinduskonvoluttene. I det, kremt, innholdsrike hjemmekontoret har samboer Anneliese perset på ham plastkasser for å holde orden i papirmengdene.

Han snakker om de 16 årene som lokalpolitiker, og om den nær maniske innsamlingen av avisartikler for å ha dokumentasjon, ha oversikt. Men, han forteller det ikke for å gjøre narr av seg selv, som et billig poeng for å underholde. Neida, mer som et vennlig og forsonende: slik er jeg bare. Og så oppdager jeg det. Idet jeg knipser bilder av læreren, skribenten, foreningslederen og Gildeskål-elskeren Rolf Hessvik, legger jeg plutselig merke til hva det er han pusler med, der borte ved skrivebordet.

- Hva gjør du, Rolf? spør jeg.

- Jeg tar ut vinduene, vel, sier han med vennlig stemme, og så klipper han seg gjennom dagens post mens Framtia knipser ham, her inne i det overfylte hjemmekontoret.

- Eh, du klipper plasten ut av vinduskonvoluttene?

- Jada. Når de sier at jeg skal sortere avfallet, så sorterer jeg. Jeg er ganske lojal av meg.

Den største gleden Rolf Hessvik er født i Florø i 1945, og med far i Forsvaret ble det oppvekst på Kjevik og i Bodø. Når han i dag er pensjonist på fjerde året, huskes han i lokalmiljøet for sine nær 40 år som lærer i Gildeskål. Først til Sørarnøy som nyutdannet i 1967, senere ble det Inndyr skole for godt, til han avsluttet karrieren med seks års i den pedagogisk-psykologiske tjenesten, PPT. Underveis etter-studerte han nemlig til logoped og tok embedseksamen i spesialpedagogikk, for Rolf ville hjelpe dem som strevde aller mest i skolen.

- Den aller største gleden er å ha 1. klasse gjennom vinteren der de lærer å lese. Ikke på noe klassetrinn senere skjer det så rask utvikling. Men jeg ville helst ikke ha klassene i mer enn tre år, for jeg ble så knyttet til dem - de ble som mine egne barn, forteller han.

Og ikke tror vi at noen noensinne knep Rolf i å komme uforberedt til en skoletime. I dag innrømmer han at frikvelder knapt nok forekom i de nesten 40 årene.

- Jo, det gikk en del tid til forberedelser, underdriver han.

- Jeg er ganske lojal mot jobben. Og det å være godt forberedt var en forutsetning for å ha kontroll i klasserommet.

Ryddig uryddig I neste setning påstår han at han var streng. Hm. I dag er ‘streng’ kanskje det siste ordet jeg vil bruke for å beskrive denne vennlige, høflige, oppmerksomme mannen. Men kanskje……iherdig? Og standhaftig? For hva sier man om en mann som klipper plasten ut av vinduskonvoluttene, og som holder et avisarkiv som konkurrerer med Nasjonalbiblioteket? Eller som gikk ned 25 kilo i vekt i løpet av etterutdanningsåret i Oslo, fordi han til frokost hele det året spiste to brødskiver med kun tre tomatskiver på, null smør?

- Hehe, jeg liker å gjøre ting skikkelig, og holder meg heller unna ting jeg ikke mestrer – snekring, for eksempel.

- Du tenker kanskje at jeg ikke er så ryddig av meg, når du ser kontoret mitt her. Jeg pleier å si at jeg er ryddig i hodet, og har planer om å bli det ellers i livet også! Men…det kommer jo på så mye nytt hele tiden, jeg rekker ikke å rydde! sier den energiske pensjonisten.

Rolf – trimmeren: - Fungerer ikke kroppen godt, fungerer heller ikke hodet, og dét vil jeg gjerne beholde, sier Rolf. Hagelag-kassereren elsker sine daglige turer i naturen.

Rolf sier ja og ja og ja Fortsatt er vi ikke ved den egentlige grunnen til at Framtia ville lage dette portrettet av Rolf. Vi er nemlig ikke helt ferdig med lojaliteten ennå. For ikke er det noe i veien med verken hjertet eller lungene hans – men her sitter altså lederen for lokalforeningen av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Og ikke er han lidenskapelig hagemann, men her sitter altså kassereren i hagelaget. Og ikke er han revmatiker, men er styremedlem i revmatikerforeningen. Og ikke er han vel så veldig «gudelig», men her sitter altså lederen for Gildeskål menighetsråd og det kirkelige fellesrådet.

- Jeg har aldri søkt på eller ønsket meg lederjobber. Men jeg klarer ikke å si nei, vet du. Og så liker jeg å gjøre dugnad. Jeg synes at det er en svakhet ved samfunnet at så få vil ta på seg verv, så dermed sier jeg selv heller ja.

Han sier forresten aldri nei til å lede soppturene i Skaugvolldalen, heller. Eller å være quizmaster på ungdomshuset. Eller å være suveren hovedskribent i historielagets årbok – det er nok blitt 100 artikler med årene.

Besteforeldre-glede ‘Lidenskap for lokalhistorie’. Ja, dét kan funke som overskrift på Rolf. Eller…det dreier seg vel heller om en stor, stor interesse for alt han ser rundt seg. En positiv nysgjerrighet som han har tatt vare på hele livet og ikke mindre nå når han har passert 70. Til nytte for Gildeskåls årbokredaksjon, og for ukeavisen Framtia i sin dekning av Gildeskål. Også under dette intervjuet bobler han av små og lune hverdagshistorier – folk han har møtt, ting han har gjort.

- Jeg hadde aldri en bestefar eller bestemor som kunne fortelle meg hvordan folk levde før. Kanskje er det derfor jeg liker så godt å intervjue de eldste – det kjennes litt som at de er mine besteforeldre, og det gir meg stor glede å snakke med dem.

Nå er vi for vår del kommet fram til starten, altså Framtias ønske om intervju med intervjueren. For så er Rolf Hessvik selv, han som selv i lokalavisen løfter fram og gir fortjent oppmerksomhet, en lokal personlighet som redaksjonen vil løfte. For hans mange fotavtrykk i heimkommunen. Og for evnen til å se hverdagshistoriene og fortelle om

dem.

Følgesvenner: Rolf Hessvik (70) og Anneliese S. Blix (75) har vært følgesvenner og samboere i 13 år. Hun er fra Hannover-området i Tyskland, men har bodd i Nord-Norge siden 1964 – barna Trygve, Jørgen og Anne bor i henholdsvis Fauske, Leirfjord og Meløy. I april hvert år drar det eldre paret til hennes hjemland for å oppleve den tyske våren.

Går aldri tom - Jeg fikk et gratis avis-skrivekurs for noen år siden, og dét ønsker jeg å gjengjelde – man skal ikke kreve uten å gi igjen, smiler Rolf.

- Og jeg syntes det ble en overvekt av lite positive vinklinger om Gildeskål i media, så jeg har ønsket å bidra til litt balanse.

Rolf Hessvik er en viktig bidragsyter med små hverdagsglimt fra regionen - det kan bli både 5 og 10 artikler og mer, i Framtia hver måned. Og vi glemmer ikke årboka til historielaget.

- Går du aldri tom for ting å skrive om?

- Nei, det er litt merkelig, det der. Straks jeg kommer i prat med folk så tenker jeg «Kanskje dét kan være en sak?».

Og nå ble han avisstoff selv, Rolf Hessvik. Og siden han selv sier at læreryrket kom som en ren tilfeldighet på ham, spør vi:

- Er du veldig impulsiv, Rolf?

- Jeg?! Nei, overhodet ikke! Det har vel knapt skjedd at jeg har gjort noe på impuls! rister han energisk på hodet.