Ikke for all fremtid, men for sin siste roman «Farvel til alt dét».

- Tilbakemeldinger fra leserne og anmeldere er viktigere enn salgstall!

Meløymannen Sondre kom nylig hjem og leverte oss sin nyutgivelse, boka «Farvel til alt dét!».

Til lokalt bokbad og signering, interessen var stor.

- En av de største redslene er at boka skal misforstås, at folk ikke leser historien slik den er ment. Men samtidig er det noe av det som er fascinerende med å være skrive bok, det å oppdage hvor mange måter folk kan se på, og vurdere, en tekst, innrømmer en ærlig Sondre som innser at det alltid vil være variasjoner av hva folk oppfatter.

Perfeksjonist og en pirk Gjenkjennbart, sårt, ekkelt, morsomt. Man får gjennom et halvt tusen boksider følelsen av at Sondre er en god og ærlig menneskekjenner. I tillegg er boka en «våker», den gir poser under øynene og trette gjesp i korridoren på dagtid, helt til den ligger der og er vel gjennomlest.

- Det er en krevende øvelse å endelig sette punktum. Ferdig. Det som driver en fremover er jo det å få det maksimale ut av manuset man baler med - å ikke gi seg før boken har blitt så god som den kan bli.

Jeg kjenner ikke Sondre, men jeg liker han umiddelbart. Sindig, smilende, lett å snakke med. Halvannen time går altfor fort. Hovedkarakter i boka, Kjølstad, er ikke like sympatisk.

- Han har nok en ganske spaltet personlighet, en type som snur kappen etter vinden. Noen ganger har han nok slagside mot det usympatiske, men håpet er at fortiden hans - og de gode tingene han tross alt gjør - kan veie opp. Samboeren hans, Karin, er mer «heil ved».

Heil ved er også Sondre, selvbeskrivende arbeidsnarkoman og en pirk.

- Hmmm, ja boka har jo vært på tur fra forlaget i lang tid, flere sesonger faktisk, gliser Sondre.

- Jeg lider av en iboende mistenksomhet om at det jeg skriver aldri blir bra nok, at det alltid er verdt å bruke ekstra tid på å perfeksjonere plott og historie.

Utro samboer Og etter min mening er språket godt og beskrivende, hovedpersonen troverdig. Så kan jeg ikke fri meg for at jeg leser den litt selvbiografisk, og koser meg veldig med det. For natur og omgivelser er kjent, og jaggu mener jeg å ha kjennskap både til den ene og andre karakteren i boka.

- Den er nok i veldig stor grad geografisk riktig, men ikke psykologisk eller biografisk. Jeg tror nok at pappa (Roger Midthun) har fått en del spørsmål om det er han som er modell for faren til hovedpersonen. Men slik er det jo ikke, det håper jeg de fleste forstår.

Sondre flirer, han har heller ikke opplevd utroskap fra samboeren slik hovedpersonen i boka tilsynelatende har.

- Folk her heime særlig, leter etter spor etter det som er selvbiografisk. Og det er klart, utgangspunktet vil som regel være følelser eller opplevelser man har hatt, men ofte satt i en helt annen kontekst. Det kan også like gjerne være en observasjon om noe som gjelder helt andre mennesker. Hvis jeg bare skulle skrive med mitt eget liv som utgangspunkt kan det aldri bli bra eller interessant nok. En god forfatter lager sin historie, uten at jeg hadde hatt den evnen tror jeg ikke jeg kunne lykkes.

Flaut og tabubelagt Sondres skrivelyst var i full blomstring allerede da han gikk på barneskolen. Walt Disney forlag kalte han sitt eget trykkeri. Kundene var utvalgte naboer som han visste ikke ville flire når han kom på døra med sine verk.

- Det var skambelagt og flaut. Ikke særlig tøft det der med skriving. Men det gav meg stor glede at noen ville betale for det jeg jobbet med, selv om det var meget få. Handlingen var stort sett den samme, alltid. Det var de små som vant over de store. Alt det kan nok sees i sammenheng med grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å skrive, som var at jeg var mindre av vekst enn mange av de andre.

Når Sondre kom på ungdomsskolen fikk tekstene et preg av romantikk og forelskelse. Helst av den ulykkelige sorten.

- Jeg spilte fotball sammen med kameratene mine og drev med skrivingen i skjul. Det var bare én person som visste hva jeg holdt på med.

- Jeg spilte fotball sammen med kameratene mine og drev med skrivingen i skjul. Det var bare én person som visste hva jeg holdt på med.

- Jeg spilte fotball sammen med kameratene mine og drev stadig med skrivingen i skjul. Det var bare én som visste hva jeg holdt på med, og det var en brevvenn jeg fikk på leirskole. Vi byttet tekster, blant annet.

To år før Sondre kom til verden mistet foreldrene en gutt på fire år i en drukningsulykke.

- Det påvirket også mitt liv indirekte fordi jeg, hver gang det ble snakk om storebroren min, merket at de voksne endret seg. Og da gikk på barneskolen kom jeg tilfeldig over en veldig grafisk barnebok på biblioteket som handlet om drukning. Den gjorde inntrykk og var nok min første inngangsport til annet lesestoff enn fotballbøker. Den fikk meg inn på et annet leserspor, så å si. Siden har jeg lest en del, og tror at man helst må lese mye for å bli en god forfatter.

En typisk forfatter 1200 tettskrevne sider som reduseres ned til under halvparten. Skrivetur i ensomhet til Støtt og Reine i Lofoten. Jobbing nattestid og et sinn som er på avveie når Sondre er i skrivemodus.

- Å leve med en forfatter, slik min samboer gjør, er nok det samme som å godta at den du er med ikke alltid er stede med hodet selv om han er der fysisk. Når man jobber med en bok, er det vanskelig å legge det fra seg, driven for å bli ferdig og å gjøre det enda bedre er så sterk. Noen ganger har det kjentes som at jo mer jeg har jobbet, jo lenger unna har jeg kommet. Jeg synes det er vanskelig å se boka utenfra nå, men jeg merker at jeg allerede begynner å bli kritisk til den, selv om jeg ser at det er passasjer i boka jeg kan være stolt over. Å konkurrere med andre bøker og forfattere er en sterk drivkraft, jeg vil helst skrive best av alle.

- Boka er ute, havner du i et vakuum når mange års jobb er over?

- Nei. Faktisk ikke. Jeg er allerede i gang med bok nummer tre. Ambisjonen er selvfølgelig å skrive bedre denne gangen. Den ambisjonen må man nesten ha, hvis forfatterskapet ikke skal flate ut og bli glemt.

- Hvordan vet man at en bok er ferdig og god nok?

- Jeg stoler enormt på redaktøren min. Den delen av en bokproduksjon - altså redaktør/forfatter-arbeidet - foregår litt i skyggen av det hele, men det er en enormt viktig del av skrivearbeidet. Hvis boken hadde vært uferdig stoler jeg å at han ville hjulpet meg til å oppdage det. Nå skal jeg snart ut i en ti uker lang pappapermisjon. Jeg gleder meg, men gruer meg samtidig til å ikke kunne jobbe. Det gjør meg litt stressa!