- Der og da kjentes det bra. Det tok i hvert fall oppmerksomheten vekk fra de vonde tankene…

For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordsforsøk. I dag ser vi annerledes på det. En som selvskader, gjør det for å mestre, og overleve, sterk følelsesmessig smerte.

Denne reportasjen handler om Oda (16) og hvordan vanskeligheter i skoleårene var med på å gjøre henne til del av statistikken.

Flest selvskadere sees i tidlig ungdomsalder, mellom 12- 14 år.  I en undersøkelse av skoleelever mellom 15 og 16 år, rapporterte 6,6 prosent en eller flere episoder med selvskading. I en nylig norsk studie svarte 9,3 prosent av skoleungdom i omtrent den samme alderen «ja» på om de noensinne har skadet seg selv med vilje. Det er merkbart flere jenter enn gutter som rapporterer selvskading, og mørketallene er store. (Nasjonalt senter for Selvmordsforskning- og forebygging)

oda-01

Vanskelige år: Oda (16) har lagt vonde og vanskelige år med depresjon og selvskading bak seg.

- Vi kan ikke se innsiden!

Marsdagen er iskald, men sola tar godt der den lyser opp kritthvit snø og gir løfter om vår. Oda er hjemme på vinterferie, et fortjent avbrekk i tilværelsen på videregående skole. Den unge jenta drømmer om å bli ambulansefagarbeider, hun ser verdien av å hjelpe andre. At hun selv fikk hjelp til å komme ut av en prekær situasjon, har vært avgjørende for at hun sitter her i dag, stødigere enn på lenge. Historien til den unge jenta er like klassisk som den er vond. Følelsen av å bli utestengt fra et fellesskap man gjerne vil være i. Mentale belastninger som til slutt ble så overveldende at kroppen sier ifra fysisk. I dag ønsker hun åpenhet om temaet ungdom og psykisk helse. Hun mener det er bra at slike ting settes på dagsorden, for fremdeles er mental helse tabubelagt .

- Man kan ikke se utenpå et menneske hvordan det har det innvendig. Det er så utrolig viktig å snakke om disse tingene, sier hun energisk og setter et par brune øye i mine.

Sa aldri noe

Selv fortalte hun aldri hvordan hun hadde det, ikke til lærerne, ikke til foreldre og søsken. Bare inne på jenterommet, bak ei lukket dør, fikk tårene, og etter hvert raseriet, strømme fritt. Neste morgen tok hun på pokerfjeset sitt og gikk til skolen.

- Min eneste «ventil» var søskenbarnet mitt, som bodde et stykke unna. Vi ble hverandres støtte. Så kan det vel være at vi opplevde mange ting ganske likt i vår hverdag.

Oda gjorde det bra faglig de første årene, men energien og evnen til å konsentrere seg forsvant etter hvert som følelsen av å stå utenfor fellesskapet ble sterkere.

Ville bare sove

I sjuende klasse begynte de fysiske symptomene.

- Jeg kjente meg helt utslitt i hodet og kroppen, og sov nesten døgnet rundt, foruten de timene jeg var på skolen. Middag var det eneste måltidet jeg klarte å få ned, og etter hvert ble jeg veldig tynn. Hygiene var det så som så med, jeg tenkte at det ikke var så nøye å dusje og vaske håret, ingen likte meg jo likevel, ikke jeg selv engang! Det eneste jeg ønsket var å sove, for da slapp jeg å tenke, sier hun ærlig.

Sterke ord fra den vakre unge kvinnen som sitter foran meg. I dag er vekten normal, hun er velpleid og har et klart, fokusert blikk.

- Hvordan reagerte omgivelsene på denne forandringen?

- Det ble nok lagt merke til, især fordi jeg samtidig ble ekstremt stille og inneslutta. Jeg unngikk å sitte nede sammen med foreldrene mine, i frykt for at de skulle spørre. Rommet mitt ble redninga, der følte jeg meg trygg. Men det var også der selvskadinga startet.

Det rapporteres at selvskading kan oppstå dersom man får problemer med å mestre overveldende og ubehagelige følelser. Å skade seg selv kan dempe disse følelsene på kort sikt, fordi handlingen utløser signalstoffer i hjernen. Selvskading kan gi en opplevelse av å gjenvinne kontroll over kropp, tanker og følelser. (Nasjonalt senter for selvmordsforskning – og forebygging)

Å fjerne en psykisk smerte

Oda fikk etter hvert behov for å døyve den mentale smerten. I anfall av raseri og fortvilelse ble tapetkniver, barberblad og det hun fant av skarpe eller spisse gjenstander ofte brukt.

- Jeg skar aldri så dypt at det ble arr. Etterpå angret jeg som faen. Skammet meg fryktelig. Mens riftene grodde, ble langermede gensere, eller armbånd rundt håndleddene, redningen.  «Stemmer i hodet» fikk henne til å dunke hodet sitt hardt i ting for å få bort de vonde tankene. Det kunne av og til gå helt over styr.

- Det hjalp ikke annet enn at jeg fikk hjernerystelse og ble sendt til sykehuset. Det som surrer rundt her oppe når du er skikkelig nedfor, blir til slutt bare et stort vas, sier Oda og stryker over det lange håret. Om den aller mørkeste tida forteller hun:

- Daglig tenkte jeg på hvor mye enklere det ville ha vært dersom jeg ikke var mer. Jeg søkte på internett og fant videoer med knuter man kunne lage for å henge seg. Jeg forsøkte aldri noe konkret, men tenkte ofte på at dersom jeg gikk tynnkledt ut og la meg i snøen, i mange minusgrader, så ville jeg sikkert fryse ihjel…

Hun grøsser, minnene er vonde. Verst var det i mørketida, da forlot Oda aldri huset, foruten timene hun måtte være på skolen.  Den sosiale angsten var blitt for overveldende, bare det å gå på butikken ble en umulighet.

- Jeg følte at alle stirret. Snakket. Også voksne folk. Ja, jeg opplevde faktisk de som verst - at de voksne ikke forstod…

Den fysiske smerten kan fungere som en avledning fra den følelsesmessige smerten. Kanskje vil et sår eller et arr synliggjøre smerten man føler innvendig? Noen vil bare se at såret gror, og skader seg for å oppleve et håp om følelsesmessig leging. Selvskading kan være en form for kommunikasjon, hvor man har lyst å fortelle om de vonde følelsene man sliter med. Men følelsene er ofte vanskelig å uttrykke med ord. (Magne Tauler, psykiater ved Sørlandet Sykehus)

Ba om hjelp

Etter hvert klarte Oda å be om hjelp.

- I begynnelsen følte jeg at ingen tok meg seriøst. Jeg mener, forteller du noen at du har selvmordstanker, bør det settes inn akutt hjelp der og da. Da holder det ikke med en samtale i ny og ne!

Etter hvert, og etter gjentatte bønner om hjelp, følte Oda at hun ble tatt på alvor. Men da var hun så nedkjørt og sliten at hun bare ønsket seg bort. I midten av niende klasse fikk hun lov å bytte skole, det er et valg hun aldri har angret på.

- Det var som å få en ny start, selv om problemene mine ikke var borte av den grunn.

Den psykiske belastninga over så lang tid hadde gitt henne angst og depresjon, i et helt år i gikk hun til traumebehandling hos Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Der lærte Oda selvhjelpsøvelser og teknikker for å roe ned. Og etterhvert som den verste angsten slapp, forsvant også magesmertene, uroen og spenningene i kroppen.

- Samtalene var til god hjelp, jeg lært også å snakke om problemene mine, ikke bare stenge dem inne.

«Oppmerksomhetssjuk»

- Noe som ble ei ekstra belastning, var beskyldningene om å være «Drama Queen», at jeg gjorde dette kun for oppmerksomhet, sier Oda stille.

- For noen kan det kanskje være slik, men i mitt tilfelle var det langt fra sannheten. Jeg hadde det så vondt, og klarte ikke å takle ting bedre der og da, sier hun med lav stemme.

I sommerferien etter niende klasse tok hun en viktig beslutning. Nå skulle det bli slutt på kuttingen! På innsiden av høyre håndledd lyser et tatovert anker med teksten «Never Sink» mot oss. Det var Odas pappa som foreslo å lage «håpets symbol» nettopp der, det var også han som tatoverte datteren. Den kloke faren ville at Oda skulle bære med seg den viktige påminnelsen hvor enn hun gikk…

- Du tror det kanskje ikke, men for meg har tatoveringen vært en viktig støtte. Jeg kan aldri kutte over denne, sier Oda og stryker over symbolet.

Never Sink: Oppfordringen på håndleddet er med Oda for alltid. Det har også vært godt å ha moren Beates støtte og kjærlighet i de tøffeste takene.

Never Sink: Oppfordringen på håndleddet er med Oda for alltid. Det har også vært godt å ha moren Beates støtte og kjærlighet i de tøffeste takene.

De fleste selvskadere skjuler handlingene og er redde for å fortelle om det. Det finnes undersøkelser som viser at det i snitt tar halvannet år før en person begynner å skade seg til han/hun blir avslørt eller innrømmer det. (Magne Tauler, psykiater ved Sørlandet Sykehus). Å bestemme seg for å slutte kan være den største og vanskeligste beslutningen. Å prøve andre aktiviteter som kan være med på å regulere følelser, eller som hjelper en å holde ut de vonde følelsene, og som hindrer en i å selvskade, er ofte virksomt. All atferdsendring er lettere å jobbe mot når andre er involvert. (Nasjonalt senter for selvmordsforskning – og forebygging)

- Snakk om det!

Å bytte miljø og starte i terapi ble redningen for Oda. I dag er den sosiale angsten mindre, men fremdeles er det vanskelig å gå ut blant folk på hjemplassen. Likevel har ungjenta bestemt seg for å gå med hevet hode, selv om arrene etter både fysisk og psykiske smerte vil følge henne videre.

- Terapitimene har vært verdifulle og gitt meg mye, nå bruker jeg helsesøster når jeg har behov for å snakke med noen om hvordan jeg har det. Hun blir lei seg når ordet «angst» blir brukt som en morsom «sjargong» i ungdomsmiljøene.

- Det er så urettferdig for dem som faktisk strever med slike følelser, sier hun og røper at hun på eget initiativ har holdt foredrag for klassen sin.

- Det er viktig å snakke om følelser. Og nettopp fordi jeg har vokst på dette, blitt sterkere av motgangen, vil jeg være offensiv nå.

- Hva er det beste rådet du kan gi andre som strever med tankene sine?

- Våg å fortell til andre at du sliter. Blir du ikke trodd første gangen, så si det igjen og igjen. Til fler og fler. Helt til noen tror på deg og gir deg hjelp.

Den bølgete havoverflaten glitrer i sølv bak henne, Oda snur seg og blir stående og speide utover. I dag har hun en ro som smitter.

- Mitt beste råd er at du aldri må gi opp!

Hjelpeapparatet skal ha kompetanse i å oppdage og respondere på tegn til selvskadende atferd. Avhengig av rolle og kompetanse kan de bidra med emosjonell støtte og praktisk hjelp til å meste utfordringer, og kan undersøke om det foreligger psykiske vansker til grunn – og henvise til riktig behandler. (Nasjonalt senter for selvmordsforskning – og forebygging)

oda-02

Opptur: Livet etter terapi og skolebytte har gitt Oda en skikkelig opptur. - Jeg er så takknemlig for å ha fått hjelp! Nå vil den tøffe Meløy-jenta fronte temaet ungdom og psykisk helse.

Takk til Ruth-Kari Ramleth, Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri , overlege Ungdomspsykiatrisk akuttenhet OUS og stipendiat Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/Nasjonalt senter for selvmordsforskning – og forebygging. https://www.ung.no/psykiskhelse/3241_Selvskading.html