Bjørg viser frem et bilde som er tatt av henne og faren i Vigelandsparken i 1980. I en leilighet på Stovner noen få dager tidligere møttes de to for aller første gang.

Oppvekst - Så fort kan livet snu. Det var veldig stort. Med en gang jeg så ham, skjønte jeg at det var riktig, at han var pappaen min. Jeg tenkte: hvorfor i all verden har jeg ikke møtt han før? Det føltes som om alt var som det skulle være. Det var som å komme hjem.

Bjørg vokste opp hos bestemor og bestefar på Reipå på 40- tallet. Siden moren til Bjørg ikke var gift, ble ansvaret for Bjørg overlatt til besteforeldrene i stedet. Bjørg vokste opp uten kontakt med foreldrene sine. På den tiden ble det sett på som helt naturlig.

- Samfunnet har forandret seg kraftig fra den gang til i dag. Tenkt på alt som var skammelig før! Å få barn utenfor ekteskapet ble sett på som en vederstyggelighet. Det var helt utenkelig at barn kunne vokse opp med foreldre som ikke var gift. Slik er det heldigvis ikke i dag, sier hun.

Bjørg ante ikke at hun hadde en pappa i Oslo som var lastebilsjåfør.

- Som liten tenkte jeg ikke noe særlig over at ting burde vært annerledes. Jeg tenkte vel bare; «det er som det er,» og følte ikke at det var noe som manglet. Jeg hadde en flott oppvekst på alle mulige vis.

Sporet opp faren Bjørg har hatt sporadisk kontakt med moren opp gjennom årene.

- Mamma røpte at pappa het Arne Jakobsen, men jeg ante ingenting om alder eller hvor han bodde. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvem han var, og hatt et ønske om å finne ham igjen en dag.

Ved hjelp av Frelsesarmeen klarte Bjørg til slutt å spore opp faren.

- En dag ble jeg ropt inn av naboen som sa det var en telefon til meg fra Oslo. Vi hadde ikke telefon i huset på den tiden. «Jeg kjenner da ingen i Oslo,» tenkte jeg. Da jeg tar røret og sier hei svarer en stemme i den andre enden: «Vi har funnet faren din.» Og så hadde jeg plutselig en pappa allikevel».

Enkle kår Da Bjørg var seks år reiste bestefaren til Amerika for å jobbe og tjene penger. Der ble han i seks år. I mens vokste Bjørg opp alene med bestemoren. Bestefaren sendte penger hjem, mens bestemoren forsøkte å få endene til å møtes ved å veve matter og spinne garn for folk.

- Bestemor var morsom og lett til sinns. Hun hadde artige ord og uttrykk på lager om det meste. Noe av det fineste jeg husker var at bestemor var nede i kjøkkenet og kokte kleppsuppe. Etterpå satt vi sammen på loftet og spiste, bare vi to. Det var det koseligste jeg visste. Det er slike gylne øyeblikk som jeg husker.

I Amerika jobbet bestefaren blant annet på fabrikker i Minnesota, Dakota og Chicago. Etter seks år kom han hjem med Hurtigruten.

- Han kjente meg ikke igjen, men jeg kjente ham igjen med en gang. Det første han sa var «Er Bjørg med?» Bestemor og jeg hadde gledet oss veldig til han kom tilbake. Det var veldig stas! Så fikk jeg et knallgult kjoletøy som jeg dro til en sydame for å sy kjole av, minnes hun.

Bjørg tar oss med ut i fjøset. Før hadde hun og mannen 80 sauer her. Nå bruker de det først og fremst til å kappe ved. Hun har alltid likt å arbeide.

Til Kjeldal Etter konfirmasjonsalderen gikk Bjørg husmorskolen. Deretter fikk hun jobb som tjenestepike.

På 60- tallet flyttet hun til Engavågen og ble tjenestejente for ei gammel dame med astma. Der møtte hun han som senere skulle bli hennes mann. I – 63 bygde hun og ektemannen Ole Kildal huset de fortsatt bor i på Kjeldal. Siden har de fått tre sønner og en datter, fjorten barnebarn og 7 oldebarn. Bjørg har jobbet på Nordtun og senere på Vall sykehjem i mange år. Der hadde hun ansvar for kjøkkenet. Ellers var hun miljøvakt, og brukte mye tid på å sitte på stua og snakke med folk.

- Jeg pleide ofte å ta med meg gitaren og synge for de eldre. Jeg har alltid syntes det er artig å bli kjent med nye mennesker og ta meg av folk.

Bjørg har alltid likt å dikte og skrive sanger, og har sendt inn mange dikt til lokalavisen opp gjennom årene. – Det blir mye humor i diktene og litt alvor, sier hun.

Arbeidslyst Bjørg tar oss med ut i fjøset. Før hadde hun og mannen 80 sauer her. Nå bruker de det først og fremst til å kappe ved. Bjørg har alltid likt å arbeide. I barndommen måtte hun hjelpe til mye i huset hjemme hos besteforeldrene på Reipå.

- På en måte kan du si at å jobbe er det artigste i livet, i tillegg til å få barn og barnebarn da så klart.

Bjørg har aldri likt store selskaper.

- Og det er jo litt underlig, siden jeg har drevet med å skrive sanger for konfirmanter og brudepar i mange år.

Bjørg har en full bok av gamle sanger og vers hun har laget i en skuff på kjøkkenet.

- Vil du høre? spør hun, og leser høyt et dikt hun har sendt inn til lokalavisen som heter «Hompete hilsen til Vegvesenet.»

- Å skrive dikt har jeg alltid gjort. Datteren min Anette er akkurat på samme viset. Det er vel noe som går i arv.

Ikke bitter Bjørg tror neppe det var tilfeldig at hun endte opp med å jobbe med eldre. Hun var ofte med bestemoren på «Kinamisjonen.» Folk holdt husmøter hjemme hos hverandre til inntekt for Norsk Luthersk Misjonssambands misjonsarbeid i Kina. Som oftest var det bare gamle folk der.

- Det har fulgt meg hele tida, det med at jeg alltid har vært mye med gamle folk, helt siden oppveksten med bestemor og bestefar.

Bjørg er ikke bitter over at hun ikke møtte faren før. Møtet i Oslo ble starten på et nært forhold mellom de to. To år senere dør faren av kreft.

- Jeg kommer alltid til å huske pappa som en svær, røslig kar med verdens snilleste øyne, og er bare veldig glad for at jeg fikk møte ham før det var for sent.