Jeg griper meg av og til i å reflektere over livet mitt. Hva drømte jeg om å gjøre og hva gjorde jeg egentlig.

Da synes jeg Vidar Sandbekk beskriver det så treffende i visa: «Je kunne vøri snekker, je kunne vøri smed, je kunne vøri direktør hell blikkenslager, je». Altfor mange ble nok som den  dikteren omskriver, liggende i senga og drømme om å tjene penga, og den interessen har vel for mange av oss fått lov til å overstyre andre interesser.

Men hva ble så jeg? Ingenting.  Da mener jeg ingeting på ordentlig.  Jeg hadde altfor mange ting jeg ville prøve. Drømmene var der, og visjonene. Men hvor ble det av alt sammen. Den flotte haven skulle bli, har naturen overtatt. Den fantastiske billedveven jeg begynte på i 1975, skulle ble ferdig til jul, den står fremdeles halvferdig i et skap i klesboden. Det er ikke mange ganger jeg har unt meg selv gleden av å gjøre et arbeid ferdig, så jeg vil nok få et ettermæle som en person med tusen drømmer, hundre planer, ti påbegynte prosjekter og null fullførte. Vel, noe har jeg da gjort. Men det er ting som er forsvunnet med morgentåka, dunstet bort og glemt, slik som dette skribleriet vil bli et godt eksempel på.

For å holde meg til overskrifta, så er det ikke egentlig slik at jeg bare går baklengs inn i framtida. Men stundom synes fortida meg både rikere og mer interessant enn den framtida jeg er i stand til å forestille meg. Den vil jeg helst ikke tenke så mye på for min egen del, men for øvrig ville jeg fryktelig gjerne ha vært med på å styre verden som jeg synes har gått litt på skjeve. Når man nærmer seg åtti, er imidlertid løpet kjørt for mange av oss. Da er det livet preges av ensomhet, sykdom, hjelpebehov og død. Mange kommer tidlig i den situasjonen. De blir satt til side, noen ganger bare fordi de ikke er funksjonelle nok for den tiden de lever i. Andre sitter igjen i sin egen boble, kontaktløse og glemt av både familie og venner, og deres kontakter er stort sett slike som er betalt av helsevesenet. Snart er vel også de erstattet av roboter.

Noe av det jeg er mest redd for å miste, er mine fem sanser. Sanseinntrykkene, i hvert fall mine, står i direkte forbindelse med minner fra glemt fortid. Jeg takker Gud for disse impulsene som kan åpne et helt album av bilder fra opplevelser som hukommelsen ikke har giddet å sette ramme på. Luktesansen, for eksempel, tror jeg har kortest vei til minneboka. Hvor ofte har jeg ikke fornemmet en eller annen duft, som har fått meg til å brått erindre bilder fra fortida som aldri har vært framme siden den gang de var virkelighet.

Vinje skriver i diktet «No ser eg atter slike fjell og dalar» Han gripes både av synet, vinden som svalar den heite panna og undomsminna som strøymer på han så han knapt kan anda. Nå er det ikke til å stikke under en stol at både hørsel, lukt, smak og ikke minst syn for lenge siden har hatt sine glansdager når det gjelder meg. Men jeg er dypt takknemlig for det jeg har igjen. Så vil jeg poengtere at veien til ensomhet også går gjennom tap av sanser. Hører du ikke hva som blir sagt eller gjenkjenner du ikke de personene som snakker, er du ikke med lenger, og det er en vond følelse.

Så vil jeg minne meg selv og andre på at ensomhetsfølelsen ikke er verst når man sitter alene i sitt gemakk. Det er når man kommer i selskap med mange og ikke blir sett, hørt eller lagt merke til. Men jeg har en tanke om at alle som mister kontakten med nåtida, fremdeles skal kunne gjenoppleve gode minner fra tidligere i livet, bare sansene og følelseslivet fungerer så noenlunde.

Så ønsker jeg spesielt alle eldre, alle syke, alle ensomme og alle de med funksjonshemminger en velsignet 17. mai.