Robbie-Lee Valentine
Jeg kan bare forestille meg hvor lettet de måtte være, turistene som ble reddet ut av cruiseskipet Viking Sky ved Hustadvika, og for et fantastisk maskineri som sto klar til å hjelpe. Det var nok ikke alltid slik.
Min bestefar, Arne Hagen Hansen, ble født på Ågskardet i 1916, og ble som så mange andre krigsseilere og sjømenn fort klar over havets krefter. Han begynte sitt liv på havet i 1940, og jobbet i 33 år i norsk sjøfart, selv om han bosatte seg ved Liverpool.
Nyheten om cruisebåten i havsnød fikk meg til å tenke enda mer på min bestefar, hans liv i et fremmed land, og min egen reise til Norge. Jeg var nemlig på besøk i Norge nylig. Det skulle være en reise der jeg ønsket å spore opp familie som jeg hadde lett meg frem til i slektsforskningsarkiver. Men turen endte opp med å bli så mye mye mer.
Jeg ønsket å reise til Norge for å finne svar mine spørsmål rundt hvorfor livet mitt ble som det ble. Og i dag er jeg så glad for at jeg tok denne reisen. I det øyeblikket jeg så naturen i vakre Meløy, kommunen der min bestefar vokste opp, kjente jeg at mange brikker begynte å falle på plass.
Så her er jeg altså. Jeg heter Robbie-Lee, og nå sitter jeg og skriver denne reisefortellingen til dere. Denne fortellingen som både handler om en ytre reise, men vel så mye om en indre reise fylt med refleksjon og selvransakelse.
Det du som bor i Meløy ser ut av vinduet hver dag, ble for meg en sterk opplevelse. Mens vi kjørte mot Ørnes skjønte jeg at jeg satt og så på den samme naturen, de samme fjellene og det samme havet som mine forfedre hadde sett på og levd av i generasjoner.
Jeg har reist mye, og de fleste reiser handler om å forflytte seg fra A til B. Men denne reisen handlet om å komme til et sted der jeg kunne føle meg som meg selv, og finne ut av min bakgrunn. Og jeg følte at jeg virkelig kom hjem!
Reisen var også en reise for å prøve å finne svar på hvorfor det har gått så galt med familien min i England. Min bestefar var krigsseiler, og ble torpedert tre ganger. Min bestefar var også alkoholiker. Flere av etterkommerne hans har også vært preget av dette. Alkoholisme, overgrep og alt for tidlige dødsfall har preget livene til de som kom før meg, og dermed også mitt liv.
Og for all del, jeg har sett meg selv i speilet og vet at jeg ikke er perfekt. Men jeg ønsker å forstå hva alt dette bunner i, slik at jeg kan tilgi og gå videre i livet, i stedt for å lide i stillhet slik mange har gjort før meg. Jorden fortsette å spinne, uavhengig av hva jeg gjør, men for min egen del ønsker jeg å komme til bunns i det som er min families historie, og derfor også min historie.
Og jeg tror at min bestefar var med på å forme meg til å bli et nysgjerrig barn. Jeg husker at jeg satt på fanget hans mens han leste til meg i en norsk bok. Jeg husker hvordan solen lyste opp i stuen, jeg husker lukten av de gamle sidene i boka. Jeg husker hvordan han tålmodig forsøkte å lære meg noen strofer fra morsmålet sitt. Siden da har jeg hatt en trang i meg til å se nye land, lære nye språk, og reise til nye steder. Jeg har bodd i mange land, men etter hvert begynte jeg å tenke på om jeg reiste til noe, eller om jeg faktisk prøvde å rømme fra meg selv, og alt det vonde jeg opplevde i det som skal være en trygg familie.
Det var derfor så rart å komme inn på Ørnes Hotell. Stedet der jeg hadde avtalt å møte familien min i Norge som jeg aldri før hadde møtt. Jeg svettet i hendene, og var så redde for at de ikke ville like meg. Jeg hadde øvd på å snakke norsk, men viste at jeg kunne for lite. Men i det jeg gikk inn i rommet, og en hel gruppe mennesker så rett på meg, så forsvant all sjenanse. De smilende og hyggelige ansiktene strålte av vennlighet, og jeg følte at jeg danset inn i rommet og nesten ropte til dem: «Hei, hei. Jeg heter Robbie!»
Og ja jeg har opplevd mye, gjort mye og møtt mange. Jeg er vant til å leve på You Tube, jeg har jobbet som tv-programleder, og jeg er vant til å ha manges øyne på meg. Ingenting av dette har gitt meg ro i skjelen, men da jeg fikk disse øynene på meg føltes det andreledes. Og det var rart å se den ene damen, som jeg bare hadde sett bilde av på sosiale medier. Jeg følte at jeg kjente henne, at hun strålte ut en varme og kjærlighet som gjorde at jeg bare ville klemme henne. Jeg så rett inn i øynene til Åse Hansen, det ble helt stille et øyeblikk, men følelsene mine ropte: Vi er en familie. Det eneste jeg fikk til å si høyt var: «Dette området er noe av det vakreste jeg har sett i hele verden.» Og mens folkene rundt meg snakket på et språk jeg ikke forsto, satte jeg meg godt til rette på stolen, og hvilte øynene mine på mannen som akkurat hadde presentert seg som Leif Hansen. Han satt på stolen, men bena i kryss, litt rund i ryggen, og med begge hendene hvilende på høyre hofte. I samme øyeblikk som jeg tenkte at dette var en litt spesiell sittestilling, kikket jeg nedover min egen kropp. Jeg satt på akkurat samme måte. I det vi begge innså dette smilte vi, og kontakten mellom oss var der. Mens vi satt der og snakket kom håndveskene opp, og bordet ble fylt. Stabler med bilder av besteforeldre, tanter og onkler, mennesker som har gått ut av tiden, lå som gravsteiner på det mørke bordet. Rommet fyltes med duften av kaffe og røkt laks, og mens familien min, Willy, Rinny, Kristoffer, Åse og Ken-Åge snakket på sin dialekt hørtes det ut som poesi for meg.
Jeg følte meg ikke lengre fortapt på havet. Jeg følte at bølgene slo tilbake med en strøm av bekreftelse og aksept. Og det eneste jeg fikk sagt var at «Vi har funnet hverandre, og jeg har fått de svarene jeg trenger for å fortsette min reise».
Min reise i forfedrenes fotspor fortsatte til Meløya, Hamnøya, Ågskaret, Glomfjord og tilbake til Liverpool.
Eventyret mitt fortsetter, og snart er jeg tilbake.
Robbie-Lee Valentine