- Om jeg noen gang har følt stolthet? Nei, egentlig ikke. Jeg tenkte heller at det var en selvfølge at jeg skulle overta!

Snart er den over, en 137 år lang butikkhistorie på Inndyr.

Første juni stenger Gudrun Heen (64) ned kassaapparatet og låser døra. Da skal kjøpmannen vi kjenner så godt, og som har styrt familiebedriften siden 1984, tre inn i pensjonistenes rekker.

- At jeg fikk kreft i fjor sommer ble en viktig påminnelse: Livet varer ikke evig, ingen av oss er udødelige, uansett hvor hardt man står på!

Om noen uker er det over, Joker Inndyr stenger dørene og Gudrun Heen (64) går over i pensjonistenes rekker.

At jeg fikk kreft i fjor sommer ble en viktig påminnelse: Livet varer ikke evig, ingen av oss er udødelige, uansett hvor hardt man står på!

Fire generasjoner

Og aldri har hun spart på egne krefter, eldstejenta som vokste opp og inn i familiebedriften gjennom fire generasjoner. På en forbilledlig måte har hun sjonglert kjøpmannskapet med hus og heim, mann og fire barn. Etter hvert er det også blitt seks barnebarn. Nå sitter vi sammen på pauserommet i den trivelige, gulmalte butikken nede ved klippfisktorget. Gudrun og søsteren Sussi, som styrer kontoret med kyndig hånd en dag i uka, unner seg en pause sammen med Framtia-journalisten. Ute i butikken er det fremdeles liv og røre.

- Det blir nok rart når det blir stille her, sier Gudrun lavmælt og titter skrått opp på søsteren.

For vemodig er det, selv om beslutningen om å legge ned er velfundert. I fjor forsøkte Gudrun å selge butikken, det lyktes ikke.

- Å bare leie ut for videre drift ville kanskje ikke blitt så enkelt?

- Nei, jeg hadde nok blitt involvert likevel. Og er det noe jeg ikke ønsker, så er det å bli noen «syvende far i huset». Den dagen jeg pensjonerer meg, skal jeg gjøre det fullt og helt!

Hun sier det med ettertrykk, og kanskje en tanke lettelse?

Kramkarer fra Møre

Det var i Romsdal det hele startet, med to brødre som livnærte seg som skrepphandlere. Fra den vesle bygda Hen i Isfjorden la eldstemann Anton veien nordover. Lofoten var målet, her skulle han handle med tøy, nåler og tråd - og ellers det som fikk plass i den slitte lærveska.

- Noen varer byttet de reisende kanskje til seg på veien også, smiler Gudrun.

Familiehistorien kjenner hun godt.

På turen stoppet Anton i Gildeskål. Etter hvert kom også Ørger, Gudruns oldefar, hit. Og da broren gjorde vendereis etter noen år, ble Ørger igjen, for på Inndyr han ville drive landhandel.

På kontoret henger portrettet av han som startet forretningsdrift allerede i 1881. Snart takker fjerde generasjon kjøpmann av.

Året var 1881, og ved Inndyrsberget innerst i Inndyrsvågen, etablerte han sin enkle forretning. Etterhvert kom barna som perler på en snor, sju i tallet. Eldstesønnen, Gudruns farfar, ble hans naturlige arvtaker. Og slik har rekka fortsatt.

Bygde på kaia

- Til jul i 1953, samme år som jeg ble født, flyttet farfar og pappa butikken inn i disse lokalene, forteller Gudrun og slår ut med hendene.

Etter hvert flyttet mor, far og vesle Gudrun inn i byggets andre etasje.

Og vi snakker om en solid familiebedrift, for i tillegg til far og farfar, var også to av farens tanter å finne bak disken.

- De arbeidet her så lenge de kunne gå på beina, butikken var livene deres, minnes Gudrun og viser meg postkort med motiver fra den første tiden hos A.Ø Heens Eftf. på kaia.

Det var den gang handel foregikk over disk, og varene var plassert i hyller fra gulv til tak bak «førstebetjenten».  I skuffer og skap lå tørrvarer, og på lageret stod tønnene side om side.

I tillegg til kolonial førte butikken et assortert utvalg av det meste, fra gummistøvler og småspiker til trevirke, angler og metervare. Til butikken var det også knyttet fiskemottak, som også eksporterte fersk og tørket fisk til utlandet. Gudrun og de to søstrene hennes, Tone og Sussi, tilbragte mye tid i butikken under oppveksten. Det ble en god skole for småjentene.

- Vi lærte mye ved å dilte i hælene på de voksne, og ble tidlig kjent med begrepene som trengtes. Jeg måtte både veie, regne tommer og bruke skyvelæret, smiler Gudrun.

Men det ble alt annet enn handelsskole hun valgte da den tid kom:

- Jeg tenkte jo på reise litt, lærer meg et fag. Men mamma døde da jeg var 15, og med to yngre søstre heime, ville vel ikke noen at jeg skulle dra så langt avgårde…

Det ble frisørutdanning i Bodø. Men før hun rakk å praktisere, vendte hun nesa hjem til Inndyr.

- Det skulle bare være for et år, minnes Gudrun.

Men hun ble. I ti år arbeidet hun side om side med faren, før det i 1984 ble tid for å overta.

Da hadde hun og mannen fått to barn og bygget hus på haugen over butikken, skjøtet på tomta fikk de i bryllupsgave.

Service i ryggmargen

- Hvis du skulle valgt på nytt, Gudrun?

Vi drister oss å spørre.

- Jeg ville nok valgt det samme igjen, men kanskje på en litt annen måte. Serviceyrket sitter i ryggmargen, og jeg har alltid trivdes godt i butikken. Jeg liker å være sammen med folk, selv om arbeidsdagene i butikken har blitt både lengre og flere enn jeg kanskje har hatt godt av.

Jeg liker å være sammen med folk, og har alltid trivdes, selv om arbeidsdagene i butikken har blitt både lengre og flere enn jeg kanskje har hatt godt av...

I perioder har det vært mye arbeid for lite penger, for ofte er marginene små dersom man skal ansette andre. Ferie har Gudrun måtte ta ut litt nå og da. Å få stabil arbeidskraft til butikken, som i dag har 4,5 årsverk, har tidvis vært utfordrende.

I dag har tre eritreiske menn fast ansettelse.

- Hadde vi ikke fått flyktninger til Inndyr, kunne jeg visst bare ha stengt dørene, for butikkjobber ser ikke ut til å være attraktive nok. Arbeidsmoralen til disse gutta er helt unik, især da jeg ble syk i fjor stod de på seint og tidlig.

Gudrun smiler takknemlig. I hele tjue år var Anita Kristiansen også fast i staben.

Om sin tidligere sjef sier Anita følgende:

- Gudrun har vært en fantastisk sjef; tydelig, bestemt og utrolig kunnskapsrik. Av henne har jeg lært mye, ikke minst når det gjelder å ta utfordringer på strak arm!

Gudrun snakker varmt om sine ansatte, og de om henne. Lillesøsteren Sussi har de siste årene arbeidet en dag i uka på kontoret. Mehari Tsegay Okubazgi begynte på språkpraksis i butikken i fjor sommer, og fikk ved nyttår fast jobb.

Store endringer

Og det har vært mange utfordringer og endringer i butikkdriften oppgjennom årene. Omlegging til selvbetjening, datasystemer, filmutleie, tipping og post i butikk er bare noe av det.

- Jeg husker da den første datamaskinen kom under tak, da så vi vel alle litt mørkt på det, og var  redde for å gjøre feil. Men ganske snart bestemte jeg meg for at dersom andre kunne lære seg dette, så skulle vel jeg klarte det óg!

Kjedetilhørighet har alltid vært en god støtte, især når nye systemer skal fases inn.

- Jeg tror ikke jeg kunne klart meg uten dem, nei. Gjennom kjedene har vi fått både opplæring og veiledning, smiler Gudrun.

Etter hvert er nettverket hennes blitt stort, og mange vil nok savne både butikken og de tilgjengelige åpningstidene. Især eldre kunder har sterk tilknytning til butikken. Og sjåførene, som ukentlig kommer med nye varer, synes der er vemodig at det snart blir slutt på å svinge ned til Heen-kaia.

Stille rundt dørene blir det nok når Joker Inndyr fra 1. juni avslutter driften.

Barna har førsteprioritet

Gudrun får et mildt drag over ansiktet når vi spør om barna. Øyvind, Kristoffer, Sofie og Ørger har nok også tilbragt mange timer i butikken under oppveksten. Etter hvert også som ansatte, i ferier og på fridager.

- Jeg har aldri forventet at noen skulle overta her, og ingen har jobba gratis, skynder Gudrun seg å si. Det var ikke dugnad, som da vi var barn!

Hun og søsteren Sussi ler godt og gjenkjennende. Minnes farfaren som en stødig skikkelse, som alltid spurte hva jentene ville ta med seg hjem fra butikken, som lønn for strevet.

- Gudrun ba alltid om gammelost, husker Sussi.

Ny latter.

Gammelost på kavring, heime hos farfar, var nemlig det beste hun fikk.

I dag er tiden med barnebarna noe av det mest verdifulle for Gudrun. Selv i en travel hverdag har hun prioritert dem, invitert dem heim til Inndyr og selv reist av gårde for å være sammen med dem.

- Nå vil vi få mer tid sammen, og det ser jeg virkelig fram til!

Og kanskje skal noen gamle hobbyer tas opp igjen også? Damen foran meg er neppe ei som vil sitte uvirksom og tvinne tomler…

Bauta

- Gudrun har alltid vært «en vegg» i huset vårt. En bauta og et forbilde, og meget arbeidsom, sier Sussi rørt når jeg ber henne beskrive storesøsteren.

Ingen tvil om at familiebåndene er sterke, selv om det ble til at søstrene etablerte seg på hver sin kant. Sussi i Glomfjord. Tone bor og arbeider på Gran Canaria.

Gudrun har alltid vært «en vegg» i huset vårt. En bauta og et forbilde, raus og omtenksom på alle måter! Sussi Andersen

- Etter så mange år med butikkdrift er sikkert minneboka full av gode historier?

Det flires. Gode historier fins det flere av, og kanskje noen som ikke har tålt dagens lys før nå?

- Da jeg var jentunge fant jeg engang nyfødte musunger i melskuffa i disken… De voksne tordnet, og ville hive ut både dem og melet. Men jeg bad tynt, og fikk berga de lyserøde nurkene i ei eske med bomull. Men inn i huset til farmor jeg ikke ta dem!

Det er noe stødig og solid over kvinnen foran meg. I sommer fyller hun 65 år, og like lenge har det vært butikkdrift på Heen-kaia. En æra er snart over. Og med det kan mange si TAKK til både Gudrun og hennes forfedre.

Disse postkortene viser interiør fra A.Ø. Heens eftf. fra 1953, da butikken og lageret på kaia var ny. Bildene er lånt fra Gudrun Heen.