alltid

sett to gutter i speilet.

De eneggede tvillingene Kevin og Oliver Olsen (16) ble født som jenter. Nå starter på veien mot å bli menn – fullt og helt.

- Det aller beste blir å få hormoner. Testosterooon!

Kevin drar på ordet, gliser og retter på capsen. Hodeplagget har vært fast følgesvenn over den kort-korte sveisen helt siden han som fire-femåring første gangen forkynte at han egentlig var gutt. Nå gleder både han og tvillingbroren Oliver seg til den første hormonsprøyta kan settes. For dem er den mørke stemmen etterlengtet. Skjeggvekst og en mer markert kjeve. Muskler – og alt det andre som gjør en gutt til mann.

Prosessen i gang

Det lille industrisamfunnet Glomfjord ligger godt gjemt mellom fjellene. Det er i dette, på godt og vondt, gjennomsiktige miljøet de har vokst opp, Kevin og Oliver. Så sent som i februar vinket de farvel til de gamle navnene sine og tok den formelle beslutningen om å korrigere sitt fysiske kjønn. De velger samtidig å være helt åpne om prosessen, ei beslutning det står det uhorvelig mye respekt av!

for-kevinoliver

Lite samfunn: Det er i dette, på godt og vondt, gjennomsiktige miljøet de har vokst opp, Kevin og Oliver. Foto: Prikkenoverien

- Det var ingen som leet på øyelokket da mamma kom inn i klasserommet for å orientere vennene våre, sier Oliver.

Selv syntes han kanskje det var litt «kleint», men samtidig ei nødvendig klargjøring. For når man setter ord på ting, blir de virkelig, det har han erfart… Guttenavn har være klare i flere år allerede. I skjul har Kevin og Oliver vært tvillingenes kallenavn i dataspill og på Skype. I den virtuelle verden var de alltid gutter, en frihet som varte helt til pc ’en ble slått av. Nå er det heldigvis over.

- Det var skikkelig kult da folk i skolegården begynte å rope på oss i friminuttet, med de nye navnene! Og lærerne, de kom bort og gratulerte. Den følelsen, altså!

Det smiles fra øre til øre.

Intuisjon

scann-5

Stolt mamma: I januar 2001 fødte Siw to små eneggede tvillingjenter på Nordlandssykehuset i Bodø. Foto: privat

Sommeren 2000. Siw er allerede mor til to gutter, nå kjenner hun liv i magen igjen. En mage som vokser langt raskere enn sist, og som ved ultralyd-screening avdekker to eneggede tvillingjenter. Tanya og Julie skulle bli barneflokkens første feminine innslag. Endelig kunne jenteklær og dukker handles inn, hårpynt og jålesaker ta plass mellom lekebiler og byggeklosser.

- Det ble lite av den slags. Siw ler, og innrømmer at hun intuitivt skjønte at noe var annerledes.

Ja, lenge før to trassige femåringer plent nektet å ta finkjolene sine på til 17. mai.

- Det var Tanya som var mest steil, Julie hakket mer føyelig. Men ingen av dem viste begeistring for blonder og sukkersøte pastellfarger, og motstanden - ja, den ble større etter hvert som de vokste til, minnes moren.

Guttejenter

skann02

Tøff «guttejente»: På dette bildet het Kevin fremdeles Tanya, og viste tidlig sine preferanser, både når det gjaldt klær og interesser. Foto: privat

skann03

Bursdag: Her feires det seksårsdag i Glomfjord barnehage. Julie (Oliver) til venstre, Tanja (Kevin) til høyre. Foto: privat

- Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige kjoler jeg kjøpte. Selv ikke jenteklær i nøytrale farger gikk an. Det hendte jeg tvang på dem de feminine plaggene, eller bestakk med penger for at de skulle ha klærne på, bare for ei lita stund…

Etter hvert resignerte moren, hun forstod at guttejentene hennes måtte få velge selv for å være fornøyde. Etter hvert kjentes det helt greit. Tvillingene begynte i barnehage da de var fem år. Da var den maskuline stilen, og interessene, allerede godt etablert. Siw fikk sjelden kommentarer, hun kom heller andre i forkjøpet ved å fortelle hvordan Tanya og Julie var, og at de hadde full aksept for det.

- Jeg fikk en barbie-dukke en gang, skyter Kevin inn.

- Den røska jeg hodet av og begravde i sanden. Jeg ble sååå skuffa! Actionfigurer derimot…

- Mitt minste problem

Siw sitter avslappet og komfortabel i sofakroken, omgitt av tre av sine i alt fem sønner. To av dem født i kropper de ganske snart forstod de ikke passet til å ha, og som de vanskelig kunne identifisere seg med.

- Dette er barna mine, mitt største ønske er at de skal ha det bra. Og dét har man ikke dersom man er gutt i en jentekropp! sier hun med ettertrykk.

- At jeg må kalle dem Kevin og Oliver framover, er mitt minste problem, selv om jeg skjønner at navnebytte og kjønnsskifte er en stor greie for andre! Det er en egen styrke i morens stemme.

- Vi har brukt mye tid på internett. Lest, sett videoer. Hentet inspirasjon og litt pågangsmot, rett og slett, forteller Oliver og ramser opp navn som Sam Collins og Justin Blake. Kjente amerikanske gutter som forbilledlig har banet vei.

- Jeg kjenner meg litt sjalu på de som allerede har fått testosteron, sier Kevin ærlig og forklarer hvordan kroppen hans vil forandre seg når det blir hans tur.

Han gleder seg intenst. Hormoner må han fortsette med livet ut, også etter kjønnskorrigerende operasjoner.

Kom ut hver jul

Tidspunktet for når tvillingene kom ut av skapet første gang, er litt ullent. - Hver jul fra jeg var sju -åtte år sa jeg til mamma at jeg ønsket å være gutt.

Kevin smiler over brillekanten.

- Men for å ikke såre henne, la jeg alltid til «jeg bare kødder». I flere år var det slik, men da jeg ble 13 lot jeg ønsket mitt henge i lufta, uten å avfeie det som tull.

Og mamma forstod.

- Klart jeg forstod, jeg hadde egentlig bare ventet på det. For selv om født i feil kropp aldri ble uttalt, visste vi jo det alle sammen! sier Siw.

scann-6

Konfirmanter: Det ble dress og kort sveis til konfirmasjonen i 2016. Da hadde tvillingene bestemt seg for hvem de ville være. Foto: privat

Oliver holdt lengst igjen.

- Jeg spurte Kevin hva han trodde mamma ville si om også jeg sa jeg ville være gutt. Da ble han sint og frarådet meg å gjøre det. Mamma fortjente ikke et dobbelt sjokk, liksom.

Så overhørte han henne snakke om at som eneggede ville det være umulig om bare en av oss var slik.

- Da tok jeg mot til meg, sier Oliver forsiktig.

Erkjennelsen bare måtte ut.

Vennene forstår

Aksepten i bekjentskapskretsen har vært god, selv om enkelte kommentarer sårer.

- Men jeg bare ler når småunger på skolen slipper uvitende kommentarer, for de forstår ikke bedre, sier Kevin voksent og lar forsidebildet sitt på Facebook fortelle hva han mener:

«Fuck What People Think»

kevinoliver-04

It takes a village to raise a child: Aksept i nærmiljøet har vært til uvurderlig hjelp for Kevin og Oliver, og venneflokken er i dag gode støttespillere. Foto: Prikkenoverien

For de virkelige vennene støtter. Godtar. Kevin og Oliver forstår at de to er annerledes, men synes det blir feil og unaturlig å spille skuespill. Nå bruker de heller sin avslappede, inkluderende væremåte til å ta brodden av skepsisen.

- Det har vi lært av mamma: Å være oss selv, ikke late som vi er noen andre! Siw smiler, blank i blikket.

Hun er synlig stolt av motet, og ikke minst empatien, de to guttene viser verden. Derfor er de godt likt, ofte er familiens stue full av venner som skal se film, spille data eller bare «chille» sammen.

kevinoliver-03

Har lært å bli trygge: Moren Siw har hele veien stått støtt ved tvillingenes side og hjulpet dem til å fronte sin egen personlighet. Foto: Prikkenoverien

- I tillegg til nære vennskap, har de hverandre. Jeg tror det må ligge en enorm støtte i nettopp dét, sier moren, som selv har fått gode tilbakemeldinger etter at hun fortalte om sønnenes valg.

- En kropp som ikke er meg

Kevin og Oliver fremstår mer åpne enn sekstenåringer flest. Derfor kjennes det ufarlig og enkelt å snakke om det aller mest private. Det de fleste lurer på, men ikke våger å spørre om. Å oppleve pubertet, at kroppen forandres til et kjønn man ikke vil være, har vært vanskelig og sårt:

- Jeg ba til Gud om at han måtte gjøre meg til gutt over natta. For jeg ville ikke bli mer av den jeg ikke var, forteller Kevin og ser bort et øyeblikk.

kevin

Redd: Å følge brorens kroppslige forandringer gjorde ham redd. Deretter utrygg for at hans egen kropp ikke fulgte etter i samme fart. Foto. Prikkenoverien

Å følge brorens kroppslige forandringer gjorde ham redd. Deretter utrygg for at hans egen kropp ikke fulgte etter i samme fart. Men det kom til slutt, alt sammen. Og det kjennes fremmed og ubehagelig.

De romslige hettegenserne klarer å skjule noe.

- Vi har ikke gym. Ikke svømming. Det oppleves bare som stress og ubehag, synes de to.

Å skulke unna garderoben etter gymtimene ble de ganske tidlig eksperter på.

- Vi snek oss ut, skvetta vann i håret, og vips så var lærerne lurt! I hvert fall trodde vi det... I dag har vi tilbud om egen garderobe på skolen, men vi bruker den aldri, røper Oliver og titter bort på broren.

Det er en styrke å være to.

- Når top surgery er tatt, skal jeg løpe. Bade. Stupe. I shorts og med bar brystkasse, som da vi var barn. Det var så herlig og befriende, sier Kevin ærlig og slår ut med armene. Han kan nesten kjenne smaken av triumf på tunga, vet at et sted der framme venter friheten.

- for jeg kan jo ikke dét…

Som andre tenåringer kjenner tvillingene ofte på de varme følelsene. Gryende forelskelse og  beundring ovenfor søte jenter. Hjerter som slår i dobbel takt hver gang den beste av de beste streifer forbi.

- Alle de jeg har likt, bare forsvinner, sier Oliver og ser tankefullt ned i fanget sitt.

Der ligger en kjælen pus som overøses med omsorg. Den er født blind.

tmm_1628

Forsvinner. - Alle de jeg har likt, bare forsvinner, sier Oliver og ser tankefullt ned i fanget sitt. Foto: Prikkenoverien

Oliver synes det er irriterende å bli forelska når kropp og hode spriker i hver sin retning. Kevin nikker, er enig:

- For ei stund siden fortalt ei jente at jeg var forelska i henne, og det aksepterte hun. Men det er sårt at jeg ikke kan spørre henne om vi kan bli sammen. For jeg kan jo ikke dét liksom, selv om jeg er gutt inni meg…

Han er temmelig lei kommentarene om at jenter som vil finne på å velge han, må være lesbiske.

- Blir det lettere å ta steget mot en potensiell kjæreste den dagen den fysiske forandringen er i gang?

- Kanskje…

De drar på det. Håper flere brikker vil falle på plass etter hvert. I fremtiden vil de gjerne leve et vanlig liv, ha en familie med kone og barn. Den møysommelige prosessen er det Rikshospitalet som tar seg av.  Det kan ta mange år, for en rekke avklaringer og skal gjøres framover. Guttene håper de kan kjøre parallelle løp. Det er et faktum at ikke alle får diagnose og innvilget behandling og operasjoner.

- Er jeg skikkelig teit om jeg spør om dette er hundre prosent veloverveid? Dere er helt sikre nå?

Det veksles blikk. Nikkes iherdig.

Den saken er tydeligvis ferdig snakka for mange år siden.

- Jeg vil ikke ha noen bekymringer lenger, sier Kevin med høy og klar stemme.

- Jeg vil bare være en helt vanlig gutt!

kevinoliver-05

Lengter til kroppslig frihet: - Vi vet at det er et stykke fram, men gleder oss til den dagen vi er menn fullt ut. Foto: Prikkenoverien