- Om jeg er en bygdeoriginal? Ja, hvis jeg kan være en bygdeoriginal, da har jeg gjort det bra i livet! Vi fødes alle som originaler, men de fleste av oss dør som kopier. Jeg vil leve og dø som en original, smiler han som sang landeplagen fra 1997.

Ja, hvis jeg kan være en bygdeoriginal, da har jeg gjort det bra i livet! Jeg vil leve og dø som en original. Karl Olav Aronsen

Vil skape noe Det er sensommer og vakkert i været, her på verandaen med utsikt rett i Saltstraumbrua. Han i den grønne t-skjorta med Heimevernet-logo er alt annet enn krigersk. Han er heller nesten bemerkelsesverdig rolig denne onsdagen midt på dagen, der han kjæler litt med kaffekruset, etter å ha ramset opp hvor mange ‘bokstaver’ han har.

- Man lever jo ganske kort tid her på jorda, så man må få gjort en del ting! Jeg må skape noe, helst hele tiden. Ellers kjenner jeg at jeg kaster bort tiden. Joda, jeg kunne fortsatt vært fengselsbetjent, med god lønn - dratt på jobb og så hjem igjen, på jobb, hjem igjen, Syden hvert år, og så videre. Men da skaper jeg jo ikke noe, jeg gjør bare en jobb som alle andre kan gjøre!

Så når vi spør han hva han ER for noe, av yrke, svarer han ‘musiker og bildemaler’. For sånn egentlig var han landbruksmekaniker, odelsgutten fra bortgjemt-bygda Junkerdal. Men dét var før han la ut på en innholdsrik reise som brøytebilsjåfør, sagbruksarbeider, musikkskolelærer, popstjerne, fengselsbetjent. En reise som skulle ende med hjemmeadresse Meløy.

Den tidligere Søsterhjemmet-vokalisten Karl Olav Aronsen kan fortsatt underholde hvem som helst med gitaren og sangen. Her i en privat sammenheng i ‘kunstnerboligen’ hans på Meløya. Foto: prikkenoverien

Bor flere steder - Min Heimevernet-kamerat Tore Bjørnvik hentet meg til Meløy Arbeidstreningssenter i 2013, der jeg i dag er veldig stolt av etableringen vår av vaskeri, forteller Karl Olav.

- Så var det at jeg fikk en spillejobb under Meløyturneringa i fotball, på Meløya. Der var det utrolig vakkert, og jeg sa at ‘Hvis noen har et hus å selge meg, vil jeg komme hit og dø’. Så da ringte Ester.

For Ester, med etternavn Kristensen, hadde en gammel låve å selge, og Karl Olav kjøpte for en hyggelig penge.

- Det er på Meløya jeg bor, sånn egentlig, det er der jeg har postadresse. Der er galleriet mitt, og der kan jeg dra ut med båten og sette gangvad-en. Jeg er der så mye jeg kan.

Men slik er det altså: galleriet hans, og låven som er bygget om til Kunstnerbolig, dét er på Meløya. Mens atelieret, altså malerstuen hans vinterstid, den er i Neverdal. Hytta, dit han ikke sjelden må dra for å få sove skikkelig ut, den ligger på heimtuftan i Junkerdal. Og kjæresten og samboeren gjennom 6-7 år, Hilde, hun bor her i Saltstraumen.

- Ikke kall meg kunstner. Jeg er bildemaler, jeg liker ikke kunstnere, sier Karl Olav Aronsen. Foto: Edmund Ulsnæs

Artist og håndverker - Du sover ikke ofte to netter i samme seng?

- Nja, det er en del reising mellom. Men jeg er vel mer hjemme enn en sjømann? Jeg har jo stort sett fri på dagtid fra søndag til torsdag, og så spiller jeg på pub-er eller i bryllup eller begravelser eller på firmafester i helgene, forteller vokalisten i Søsterhjemmet, de som stod bak landeplagen ‘Su-su-susa i i hodet’, du husker?

Røffli 20 år senere skatter han altså til Meløy. Han maler, han spiller, han snekrer. Han er mannen som kan underholde en hvilken som helst forsamling alene, med gitaren, men også skifte vinduer i huset ditt, eller selv flytte et 300 kvadratmeter stort hus fra Saltdal til Saltstraumen.

- Joda, så er jeg vel ganske praktisk anlagt. Men oppvokst på en liten gård i Junkerdal så lærte jeg det tidlig – skulle noe repareres eller bygges så måtte vi lære oss det selv og gjøre det selv.

- De historiene om deg, er de sanne?

- Heheh, det der høres veldig kjent ut. Jeg er vel en slik en som gjør veldig mye uten å tenke helt gjennom det først. ‘Det går bra’, tenker jeg stort sett. Ja, ikke den gangen i paraglideren, da…

Vil leve livet Det er en hvilken som helst lørdag, og om noen timer skal han på en hvilken som helst spillejobb på Reipå. Her i Saltstraumen rigger Karl Olav Aronsen paraglideren sin, den med en liten bensinmotor. Han flyr vakkert over Børvasstindene, alt vel. Over Per Karlsatind går han tom for drivstoff. Men ok, oppdriften er god, og han sirkler en halvtime mens han leter etter et trygt sted å lande – han sikter seg inn på et område han har sjekket ut på forhånd, ingen kraftlinjer. Så, rett før landing – der dukker den opp, den gamle høyspentlinja. I 10 meters høyde kræsjer han, går rett i bakken. Ryggen brekker på to steder, og høyst ufrivillig må han avlyse spillejobben, han ender i ambulanse og på sykehus.

- Men hvis man ikke tør å leve…Man kan jo dø, sittende i sofaen, også, men uten å ha levd livet. Nei, jeg håper jeg forsvinner på fjellet når det blir min tur. Men jeg må gjerne ligge på en kirkegård, hvis det blir ved siden av pappa. På gravsteinen min kan det stå ‘Her ligger en som levde livet’.

Ikke helt A4… Det går ikke 13 på dusinet av Karl Olav Aronsen. ‘Ikke helt A4’, som vi sier i dag. Våre kilder på ett av hjemstedene hans, Meløya, forteller historier som nesten virker for sprø til å være sanne.

- Det meste er nok sant, humrer han.

- For hvem er det egentlig som tar med seg sin 9-årige datter til Svalbard og lærer henne å jakte, skyte og slakte sel?! flirer han som i dag har  fire barn fra 22 til 28 år, der eldstedatteren bor like ved, med hans to barnebarn.

- Og så var det noe med passbåt over Vestfjorden, med et maleri?

- Hehe, ja, jeg skulle levere et maleri til en kar på Reine. Jeg hadde 40 liter bensin, og været var fint, så dét skulle jo gå bra. Da jeg kom fram var han reist på ferie, han som skulle ha bildet. Så da måtte jeg kjøre tilbake til Meløya, og nå var ikke været like fint! Så den som kom forfrossen og våt heim sent en kveld, det var meg. Jeg berga maleriet, ramma måtte skiftes, ha, hæ, hæ.

Ikke kunstner, men…? Og der kom stikkordet. 2017 var første året der Karl Olav kunne ha levd av maleevnene sine alene. Akvarellmaling. 14.000 kroner får han i gjennomsnitt for bildene sine. Straks etter intervjuet med Framtia skal han stille ut under Saltdalsdagan – ja, etter en jobb med å skifte noen vinduer i Tromsø, da, og så er det den spillejobben på Myken…

- Jeg svarer ‘musiker og kunstner’ når folk spør hva jeg er. Eller, bildemaler, korrigerer han straks seg selv.

- Hvorfor ikke ‘kunstner’?

- Fordi jeg ikke liker kunstnere! Folk som klatter på et lerret og er stor på seg selv og har kunstnerlønn, de fleste med kunst- og håndverksskole. Ikke får jeg stille ut i noe fint galleri med dem. For jeg er ikke kunstner, jeg er bare en som lager bilder som folk liker å ha på veggene.

- Mange av dem som kaller seg kunstnere lager bare møkk – de er så ‘nyskapende’ at ingen vil ha det på veggene, det de lager. Da kaller ikke jeg det kunst, det er bare snobberi. Og kunstnere snakker dritt om hverandre, og om hvem som er og ikke er kunstner.

Schjølberg’s elev Karl Olav forteller om sin mentor Torgeir Schjølberg, Bodø’s landskjente og -anerkjente akvarellmaler som gikk bort i 2013. Schjølberg var søskenbarn av Karl Olav’s tidligere svigermor, og ba popstjerna fra Saltdal avlyse en spillejobb for å komme og spille i 60-årsdagen sin.

- Jeg sa ja, mot at han skulle lære meg akvarellmaling, som jeg alltid hadde drømt om å kunne. I dag maler jeg når det er vinter, kanskje 2-3 uker i strekk, i atelieret mitt i Neverdal.

- Hvor flink er du?

- Jeg er aldri helt fornøyd, og prøver hele tiden nye teknikker. Målet er å lage et bilde jeg selv er 100 prosent fornøyd med. Samtidig krever det utrolig med arbeid å komme videre, og jeg skal ha tid til så mye annet.

- Hva er ‘signaturen’ din, da?

- Jeg vil gjerne male med grovest mulig strøk, slik at du må litt på avstand før du - wow! ser hva motivet er.  Og så er det Nord-Norge, Helgeland jeg maler – folk her oppe vil jo ikke ha et bilde fra Venezia på veggen, de vil ha Trollfjorden, Børvasstindene. Så da maler jeg dét.

Mindre musikk, mer barnebarn - Hva med Søsterhjemmet?

- Tja, vi spilte jo under Blåfrost på Rognan, der 1.100 mennesker kunne alle sangene utenat – det var magisk. Men vi bor rundt i hele landet, så skal vi samles for å øve til en konsert, må vi ha godt betalt, for det er dyrt.

Karl Olav var vokalist og låtskriver i bandet som plaget landet med susa i hodet for 21 år siden, to nominasjoner til Spelemannpris. Knallbra band, knallbra låter, men når flyselskaper, management og plateselskap hadde tjent sitt, var det lite igjen til bandet, sier han i dag. Ungene måtte ha klær, det var ikke noe liv for familie. I dag turnerer han mest Salten i skjørt, altså som frontfigur i Under the kilt – irsk folkemusikk, stor stemning.

- Nå er jeg blitt såpass gammel at musikken er…penger, bare et levebrød, noe jeg er god til. Om fem år maler jeg mer, spiller mindre, går mer i fjellet, er en god bestefar.

- Yngstedatteren min – de første to årene hennes var jeg på turné, de neste to gikk jeg fengselsskolen – hun traff meg ikke før hun var fire. Jeg håper jeg kan gjøre en bedre jobb med barnebarna, smiler Karl Olav Aronsen.