Det leses, pugges og noteres over en lav sko når fem sykepleierstudenter gjør siste innsats før sommerferien.- At vi er sammen om et så krevende og tøft studium, er avgjørende!

Studiegruppa Framtia nylig møtte, er del av Meløy kommunes satsing på sykepleierrekruttering. Felles for alle fem er at de ikke ville ha kastet seg ut i et fire år langt utdanningsløp uten arbeidsgiveren i ryggen. Nylig avla de en av de mest krevende eksamenene i hele studiet, medikament-regning, med svært godt resultat.

Små marginer, stor seier

- Marginen er små, et komma feil plassert er nok til å stryke. Det kreves 100 prosent riktig svar for å få bestått, sier en av studentene, Hanne Lore Rosting Hansen (27).

På fanget sitter sønnen Eirik (1). Han ble født midt i eksamensrushet første studieår, og har fulgt kollokviegruppa siden da. Også på samlinger og eksamener i Bodø.

- Vi kaller han bare Doktor Sagen, skrattes det lattermildt  rundt bordet der pensumbøker, pc’er og kaffekopper står i skjønn forening.

- «Medikamenten» ble en seier, det var kneika vi behøvde å komme over, sier June Jeanette Sjøteig (27) lettet.

For å booste forståelse og selvtillit har kommunen bistått med egen mentor under eksamensoppkjøringa. Det ble et kjærkomment bidrag for studentene. Å kunne håndtere legemidler er nemlig noe av det viktigste en sykepleier skal kunne gjøre. Rundt en av tre sykepleierstudenter i Norge stryker på medikamenteksamen, ifølge 2017-tall fra Nord Universitet.

Å studere i voksen alder er på mange måter ei egoistisk handling, og krever stor grad av selvdisiplin og at man retter oppmerksomheten inn mot seg selv og egen læring. Det er de enige om, fra venstre Therese Hansen, June Jeanette Sjøteig, Hanne Lore Rosting Hansen, Solgerð Viderø og Anneli Antonsen med vesle Eirik på fanget. Alle foto: Anne Mette Meidelsen

Godt å ha erfaring

Innledende eksamener i anatomi og fysiologi ,og den «beryktede» medikament-regneprøven, har vært krevende  å komme gjennom for dem alle fem. Især i kombinasjon med jobb og familieliv. Deltidsstudiet i regi av Nord Universitet har så langt hatt minimalt med forelesninger, det aller meste har jentene hentet rett fra boka, videoforedrag og fra de viktige praksisperiodene. Fire av fem er helsefagarbeidere i bunnen, og ser hvor stor nytte de har av realkompetansen sin. For Sólgerð Videø (41), som er gårdbruker, har praktisk erfaring fra dyreomsorg vært betydningsfullt å ta med.

- Det er så godt å ha noen knagger å henge den nye kunnskapen på. Og det er interessant å merke hvor annerledes vi tenker omkring praktiske yrkesoppgaver nå som vi ha en  dypere teoretisk forankring og forståelse, sier Anneli Antonsen  (27).

Kostbart

Praksisperiodene er viktig del av sykepleiestudiet. Her er Solgerð og June Jeanette i sving. Neste skoleår skal alle fem ha en fire måneder lang praksis på Nordlandssykehuset.

Ordningen Meløy kommune står bak, innebærer studiestøtte i form av årlige stipend på 50.000 kroner pr studieår. Av dette må studentene betale skatt. Stipendet forutsetter bindingstid etter endt studieløp, maksimalt fire år binding for støtte alle de fire studieårene. I tillegg beholder studentene 50 prosent av lønna si når de er i praksis.

For June Jeanette er betingelsene enda bedre, hun arbeider på Nordtun HelseRehab og er glad for å få dekket fraværet fullt ut.

- Vi hadde ikke startet på studiene uten disse forutsetningene, sier Therese Hansen (27), som har tatt ekstravakter i helgene i praksisperiodene for å få det til å gå rundt økonomisk.

Utgifter til studiemateriell, reise og overnatting  har også gjort innhogg i familieøkonomien.

- Vi er takknemlige for det vi har fått, men tenker samtidig at avtalen med kommunen ikke var helt ferdigsmidd da vi inngikk den. Det er fremdeles en vei å gå  for at dette skal kunne bli ei optimal og forutsigbar ordning, legger Anneli til.

- Jeg håper kommunen vil bruke våre erfaringer dersom de planlegger å utdanne flere sykepleiere. Vi ble kasta inn i dette uten særlig forberedelser til universitetslivet, og måtte gå opp løypa «the hard way». Det var mye usikkerhet i starten, og få å spørre, medgir Hanne Lore.

Ansvaret skremmer

Når jentene er ferdige med studiet, er de lovet at stillingene de i dag har, skal omgjøres til sykepleierstillinger.

- Hva tror dere blir den største overgangen?

‑ Ansvaret!

Svaret kommer raskt og unisont.

Først nå ser jentene egentlig hvor stort ansvar som hviler på sykepleiernes skuldre, og hvor mange forskjellige oppgaver som må beherskes.

- Jeg har tenkt mye på kommuneøkonomi og de trange rammene det arbeides under, sier Anneli. - Man kan være faglig god sykepleier, men dersom det blir for stort press og mye ansvar, er det lett å gjøre feil.

Tid er mangelvare

Et annet moment som diskuteres rundt bordet, er travelheten i yrket.

- Mange sier vi skal nyte studenttilværelsen, for som student har vi anledning til å ta oss tid med pasientene, sier Therese.

- Det er trist at pasienter og pårørende får et bilde av sykepleierne som noen som bare haster av sted, nikkes det.

De er genuint opptatt av mennesker og omsorg, men tempoet i yrket er ofte for høyt.

Alle skryter de av andre sykepleiere de har møtt i praksisperiodene sine, som rundhåndet deler av sin erfaring og kompetanse. Noen er svært dedikerte og flinke til å holde seg oppdaterte, og er rause med tips og råd. Det oppleves godt. Godt skal det også bli å få levert inn «mini-bacheloren» som det nå arbeides med. Når den er godkjent, er studentene halvveis til å kunne smykke seg med tittelen sykepleier.

- Det er ingen tvil om at dette fellesskapet har styrket oss og resultatene vi har fått. At vi kom sammen som gruppe, var egentlig ganske tilfeldig. Nå er vi blitt skikkelig sammensveiset, backer hverandre opp og gir hverandre et spark i ræva dersom det trengs, sier Solgerð.

- Jeg trodde aldri det skulle være så spennende og utviklende å studere i voksen alder, avslutter Hanne Lore og legger til:

- Nå studerer jeg fordi jeg har lyst, selv med småbarn heime synes jeg det er helt topp!