Gudveig Haugland
Sommer og fergekø. Det henger sammen for oss som bor ved kysten. Vi har alle stått i fergekø en eller annen gang. Jeg ikke minst. Med bosted Ørnes og med hjertested Jektvik i Rødøy har jeg og min familie tilbrakt mye tid på diverse fergekai. Nå er den tiden forbi. Det blir mest å holde seg på hjemlige stier og lese om fergekøer.
Jeg vet at det er lett å koke i topplokket når vi ser bommen legges ned og ferga legger ut fra kaiet uten at vi fikk bli med. Jeg vet at det kan irritere at store bobiler står der i køen, norske og utlendinger. Spesielt sistnevnte kan irritere en stein. Vi har ligget bak dem gjennom Svartistunellen, i 40 km. Ikke mulig å komme forbi sæmlusa på strekninga utover Holandsfjord heller,
Vi prøvde oss på snarveien forbi fotballbanen på Halsa, men det hjalp lite. Måtte vente en times tid mens ferga tømte seg for innhold på Ågskardet og kom tilbake. Mine tyske konkurrenter tok frem kaffekanne og kjeks og satte seg til å spise. Vi satt i bilen vår og gremtes over seindrektig kjøring midt på veien.
Enkelte valgte å ta ut sin irritasjon på ungdommene som arbeidet på land med å styre køen og sender ombord biler i riktig rekkefølge. De er så hyggelige og oppmerksomme, disse ungdommene. Og hjelpsomme. Det er utidig at noen kjefter på dem når det ikke er plass til dem på fergen. Vi bør heller gi et oppmuntrende ord og et klapp på skulderen. Uten dem tror jeg det hadde blitt mye kaos i køen. De er flinke i jobben sin, og jeg kan tenke meg at det ikke er enkelt å takle alle situasjonene som oppstår. Fergetrafikk er uforutsigbart, det har vi erfart.
På en av mine siste turer fra Ågskardet til Forøy var jeg litt preget av at en epoke i livet var over. Vi hadde solgt vårt paradis i Jektvik, og var på tur hjem til Ørnes. En trivelig matros anviste oss plass om bord og smilte kjenning til oss. En innskytelse fikk meg til å vinke han bort til bilen og vi hadde følgende samtale: «Tusen takk for alle turene dere på ferga har vinket oss om bord og angitt plass. I mange år har vi hatt gleden av å reise med fergen denne strekningen, og alltid har dere vært vennlige og hyggelige mot oss, selv om det har vært kø og kaos. Det må du hilse og si til de andre også, som har sin jobb her om bord.»
Matrosen, eller hva enn han hadde til tittel, så på meg. Han var blank i øynene og hadde litt vansker med å svare. Så kom det: «Jeg har arbeidet her i over 20 år. Det er første gang noen har sagt noe sånt til meg. Tusen takk. Jeg skal bringe det videre til mine arbeidskamerater!» Med honnør til lua bukket han og gikk.
Jeg satt litt beskjemmet igjen og tenkte at kanskje vi oftere skulle være rause og gi hverandre godord med på veien?