Nå er desember her, og året er snart over. Hvordan har det vært? La oss ta oss tid til å reflektere litt over dét. Skjønt, det har vi vel strengt tatt ikke tid til, for vi har jo tusen ting vi skal gjøre…

Hele dette året har jeg sagt at jeg skal være glad når det er over, og at dette har vært et dritt-år. Men ved nærmere ettertanke så har det kanskje ikke vært så ille likevel? Joda, det har vært noen nedturer, noen store sådan, men alt i alt har det vært færre nedturer enn oppturer. Og jeg har i det hele tatt veldig mye å være takknemlig for, fra året som nå snart er gått.

2017 har gitt meg mye, og lært meg mye, og jeg er takknemlig for alle muligheter jeg har fått.

Takknemlig for venner og familie, for Ailo min firbeinte venn som jager elgen på trygg avstand når vi er ute og går tur. Da er det bare ros å få for bjeffing og rykking i båndet, og alt sånt som jeg ellers kan irritere meg over. Jeg er takknemlig for mine to store døtre som til stadighet imponerer og fascinerer meg, og som omtenksomt hjelper til med lillesøster. Glemt er mas og søsken-krangling som kan tyne en mors tålmodighet til bristepunktet en tidlig morgen.

Jeg er evig takknemlig for mannen min, mitt livs kjærlighet og klippe i livet, som har stått ved min side i 13 år nå. I alle oppturer og nedturer, og ymse galskap har han hatt en tålmodighet og kjærlighet av en annen verden. Og selv når han forpester hele huset med hornsalt, for å bake julekaker med ungene, er jeg takknemlig. Så til min minste skatt, attpåklatten. Kjærlighetsbarnet som knyttet oss sterkere sammen. Jeg er takknemlig for at ting ble som de ble, for hun har lært meg så mye om meg selv. Borte er småbarnslivets mas og trøtte tanker. Søvn er oppskrytt uansett…

Når vi spiser middag eller kvelds, spør vi alltid hverandre etter tur «hva var det beste med dagen din?». Oftest er svarene at det var godt å komme hjem og være sammen. Det er kanskje verdt å tenke litt på? Og kanskje spesielt nå før jul når vi stresser rundt for å rekke over alt. For til syvende og sist er det det handler om, å være sammen.

Og når jeg spør ungene hva de gleder seg mest til med jula, i et rolig øyeblikk mens vi haste-ordner til advent, svarer de; «At vi skal være sammen». Da må mamsen gråte en skvett, mens mammahjertet flommer over av kjærlighet og stolthet. Plutselig var det ikke så nøye om det var vasket i skuffer og skap likevel…

Kanskje jeg skal være mer takknemlig til neste år, og slutte å glede meg til årets slutt?