- Lars og Aina er vår nye familie, her har vi det godt! smiler Muhamad Hereh som sammen med kone og barn har slått røtter på Ørnes.

Rolig luciadag og adventstid i Meløy. En horisont med rød kulør kan beundres fra stuevinduet til ekteparet Sandvik. Innendørs er det varmt og behagelig. Utenfor har gradestokken landa på seks blå. Da Muhamad (36) og Ghazwa (30) rømte fra Aleppo i Syria, var de mer vant til en himmelbue farget av bomber og brann. Den ressurssterke familien måtte vekk, ikke minst av hensyn til fremtiden for de tre barna.

- Vi var ikke trygge, og sikkerheten til Ehssan (6), og tvillingene Rimas (4) og Masa (4) var det viktigste for oss. Vi hadde ikke noe valg slik jeg ser det, og jeg er glad for at vi dro. I Norge har vi det bra, jeg er utrolig takknemlig. For alt!

Vinn-vinn for alle

Han smiler lakonisk, familiefaren. Jentene klatrer raskt og selvfølgelig opp i fanget til sin «reservebestemor» Aina. Her finner de seg godt til rette. Et mjukt stryk med handa gjennom viltre og mørke barnekrøller, det er omsorg og vennskap. Glede som går begge veier.

- Det er ikke vi som gir, smiler Lars.

- Vi får! Det er en rikdom at vi er blitt kjent, og vi har lært utrolig mye av å få lov til å være litt til stede for familien over veien.

Ehssan på seks har skrubbsår i panna etter et fall på isen. I dag snakker han kav nordlending, det er ingen ting som tyder på at han har bodd i kommunen vår under et år.

- Jeg liker meg på skolen, og har lært å lese.

Det glises tannløst og blidt.

Aina og Lars nikker bekreftende. Lesekunsten er for lengst demonstrert. Det smiles varmt når det fortelles at det var nettopp eldstemann i søskenflokken som tok initiativ til kontakt da han kom flyttende i september 2016.

- Aina og Lars har vært våre gode hjelpere fra første dag, sier Muhamad med ettertrykk.

- Nå er de også familie og viktige i vårt liv.

Trygghet for barna: Muhamad og Ghaswa tok med seg (f.v) Ehssan, Rimas og Masa på en tøff flukt fra hjemlandet Syria og til Norge. – Her har vi funnet tryggheten, og fått en ny familie.

Trygghet for barna: Muhamad og Ghaswa tok med seg (f.v) Ehssan, Rimas og Masa på en tøff flukt fra hjemlandet Syria og til Norge. – Her har vi funnet tryggheten, og fått en ny familie.

En liten overraskelse

Så får faktisk Framtia lov til å være tilstede når en gledelig nyhet røpes for første gang. Muhamad, som har en bachelor i økonomi, skal på møte på rådhuset førstkommende mandag for å diskutere muligheten for praksisplass. Det er ingenting han ønsker mer enn å jobbe for å bruke utdannelsen sin.

- Nå ble jeg veldig, veldig glad, smiler Lars.

Han har et sterkt ønske og ei klar oppfordring om at flere bedrifter i kommunen kan se hvilken ressurs flyktningene er. Det har nemlig vært vanskelig for Muhamad å få innpass og relevant praksis. Nå ser det ut til at dette kan løse seg.

- Kona mi jobber to dager i uka i Spildra barnehage. Jobb er viktig for å trives, mener Muhamad.

Kjenner på virkeligheten

Servise spres utover bordplata, fruktfat og havrekjeks settes på, snart finner herlighetene veien til sultne barnemager. Det er familiært og hyggelig. Langt fra den grelle virkeligheten de fem levde i på sin vei gjennom Europa.

- Vi kom med gummibåt fra Tyrkia til Hellas. Turen som vanligvis tar 20 minutter, tok oss fire timer. I en båt halvfull med havvann og med dobbelt så mange passasjerer som den var ment for. Vi var heldige.

Han forteller helt uten dramatikk, Muhamad. Viser bilder fra Kyrksæterøra asylmottak, hvor familien hadde bosted de første 11 månedene i sitt nye hjemland. Smilende småjenter og en glad gutt. På huska, innpakket i vinterklær beregnet for norske forhold.

Aina blir tjukk i stemmen, klemmer ekstra på lille Masa som har sovnet i fanget hennes. Når man blir kjent med en familie som har gjennomgått mye vondt og vanskelig, ser man nyhetene som fomidles på tv gjennom andre øyne.

- Gjennom vårt vennskap har vi fått krigen i Syria tett på. De har en familie som er spredd over hele Europa, nylig fikk de avslag på søknaden om gjenforening med moren til Ghazwa som lever i Tyrkia. Jeg tror man må ha opplevd for å kunne forstå, sier hun rørt.

På vei mot et nytt liv: August 2015 og foreldre og barn har akkurat kommet i land etter en strabasiøs ferd fra Tyrkia til Hellas. Foto: Privat

På vei mot et nytt liv: August 2015 og foreldre og barn har akkurat kommet i land etter en strabasiøs ferd fra Tyrkia til Hellas. Foto: Privat

Samvær på tvers

Snart jul, og dager skal tilbringes sammen med dem som betyr noe. For disse sju er det helt naturlig at det betyr hyggelig samvær med god mat og drikke, på tvers av religion og kultur. Selv om familien Hereh som er muslimer ikke feirer denne høytiden, er det fint å være sammen. Mye handler om å ha respekt for hverandres ulikheter og kultur, mener Lars som også tror:

- Kanskje er det en fordel for nye flyktninger at det heretter tenkes bosetting i hele kommunen. Det er muligens lettere da, å bli integrert. Når du ikke nødvendigvis er en blant mange.

- Anbefaler dere andre å slå ring rundt nye landsmenn slik dere har gjort?

Ekteparet nikker, for dem er det viktig å understreke igjen, dette er ikke noe de gjør for andres del, de får selv tifold tilbake. Selv om det også innrømmes at mye hjelp er gitt blant annet i form av hjelp til å lese dokumenter, fylle ut skjema. Et lite paradoks at alt skriftlig kommer på norsk språk.

- Tilliten de viser oss er enorm. Ved å bli kjent med flykninger og få dem tett på, blir man ikke lenger fullt så navlebeskuende som vi nordmenn kan ha en tendens til å være. Vi har også fått en utvidet familie, det føles bra, smiler Aina.

Muhamad smiler, nå letes det etter ny bolig med mer uteplass for barna. Han stiller dog en kriterie:

- Ørnes er vårt nye hjemsted, her vil vi bli værende. Og så vil vi bo i nærheten av Lars og Aina, vår nye familie. Det er viktig for oss.

Red.anm: Kona til Muhamad, Ghazwa Alamneh, var dessverre syk da Framtia besøkte familien.