- Fra 1920 til 1996 tok pappa Christian tusenvis av bilder med motiver fra hele Meløy. Han var en av de første som fikk fotografiapparat i kommunen.

Fortsatt ligger alle negativene pakket ned i kasser i huset Reidun nå bor i i Våtvika, Ørnes. På pcen i stua har Reidun tusentalls av bilder lastet ned.

-Du vet, han er litt treg. Dere skulle kommet tidligere på dag, for da går den raskere. Ofte hoper det seg opp med bilder mot slutten av dagen, sier Reidun. Hun løfter opp en ekstern harddisk fra gulvet, og forklarer at den tar 620 GB.

-Kanskje det er på tide å begynne å slette noe, sier hun og ler.

Christian har tatt mange bilder fra Svartisen. Dette bildet er tatt rundt 1920.

Tiden flyr Etter at faren døde i  1993, ble Reidun utfordret av Terje Olufsen i Meløy historielag til å gjøre bildene tilgjengelig digitalt. En oppgave Reidun har tatt alvorlig.

- Før løste jeg kryssord, men det ble det brått en slutt på etter at jeg begynte med det her. Det er mye mer spennende å studere gamle bilder. Tiden flyr. Jeg lærer noe nytt hver dag, sier hun.

Reidun har scannet inn negativ for negativ på pcen sin, opprettet et bildearkiv med over 2000 bilder med bildetekst på nett, sporet opp personer med ukjent navn på bildene og redigert mange av fotografiene med dårlig billedkvalitet. Reidun har også sendt inn mange bilder til Meløy historielag, og hatt mange bilder på trykk i Meløy- kalenderen opp gjennom årene.

- Jeg redigerer alle bildene i Photostation. Aller først må jeg scanne inn negativene på pc. Mange bare hiver gamle negativer og tar vare på kopien i stedet, men negativene er de som det er lettest å få det beste ut av. I dem kan du gå inn på bildet og få frem mer av kontraster, forklarer hun.

Reidun viser frem et av mange tusen negativ hun har etter faren Christian. -Mange bare hiver gamle negativer og tar vare på kopien i stedet, men negativene er de som det er lettest å få det beste ut av, forklarer hun.

Annen stil Christian drev landhandel i Våtvika i mange år. Fotograferingen var noe han drev med på fritiden. Han startet med fotografering på glassplaten-egativer.

- Pappa var en sosial og spøkefull type. Det forklarer nok også hvorfor han var en så god fotograf. Han fikk lett kontakt med folk, noe som helt sikkert var en stor fordel som fotograf.

Reidun viser frem et bilde som antakelig er tatt på Svartisen i 1920.

- De var fint kledd for anledningen?

- Ja, e du galen! De har jo lakksko på seg. Hattene og klærne er helt typisk slik som de pleide å kle seg på 1920- tallet. Et veldig fint bilde!

Reidun forteller at Christian begynte å fotografere i 16- årsalderen.

- Antakelig fikk han fotografiapparat i konfirmasjonsgave. Jeg husker at pappa tok med seg apparatet overalt. Han tok bilder av alt mulig- både en masse bilder av mennesker, naturbilder og passbilder.

Ikke automatikk Et av de gamle apparatene til Christian er i dag utstilt på Ørnes Handelssted.

- I dag har alle apparater lysmålere og automatikk, mens de første kameraene var 100 prosent manuelle. Fotografen måtte selv være sin egen lysmåler. Det krevde en helt annen kameraferdighet enn det som er vanlig i dag, sier Reidun.

I 1938 reiste Christian til Oslo for å gå radioskole for å lære seg å reparere radioapparat. Ved siden av kolonialdrift reparerte han nemlig også radio og tv- er. Før elektrisiteten kom til bygda i 1939, lagde han seg mørkerom på loftet.

- For å kunne forstørre bilder han et eget forstørrelsesapparat hvor han brukte sollyset som lyskilde gjennom et periskop i veggen. Det var ganske annerledes enn i dag, sier Reidun.

I starten hadde Christian en elektrisk sykkel som gikk på batteri, før han investerte i en trehjuls motorsykkel og senere bil.

- Pappa var en teknisk type. Det var kanskje ikke så rart at han begynte med fotografi.

Bevarer fortida Som fotograf tok Christian også mange familiebilder av sin egen familie. Reidun viser frem et bilde av hele familien som er tatt utenfor huset familien den gang bodde i Våtvika. Bildet er tatt det året Reidun fylte 19 år.

- Jeg tror interessen for gamle bilder er noe som kommer med alderen. Det føles fint å bevare gamle minner for ettertiden. Når jeg ser på gamle bilder, setter jeg mer pris på det som var. Selv om vi levde i enklere kår før, klarte de fleste seg bra og levde fine liv. Det er viktig å bli minnet på det, mener hun.