I 10 år har hun virket som kommuneoverlege og fastlege i Gildeskål. - Det var aldri et alternativ å jobbe på sykehus, det var ut i distriktet jeg skulle.

41-årige Laila Didriksen har også vært ei lita jente på tre. På kaia heime i Lurøy, med neven godt plantet i mammas, sto de ventende på doktorskyssen. Laila var blitt sjuk, hun hadde feber. Selv mener hun at hun muligens var døden nær, der i gården ringte man nemlig ikke legen i utrengsmål.

- Jeg husker han sto på dekk da båten nærmet seg land, doktoren, på seg hadde han en solid islender. Det gjorde inntrykk, en sånn lege ville jeg også bli.

Laila flirer. Selv om distriktet er perfekt arbeidsområde, er hun glad for at hun ikke må mange turer i båt for å nå pasientene. Hun blir nemlig så steike dårlig av selv det minste skvulp.

- Jeg kan knapt stå på en flytebrygge før jeg må kaste opp. Det er skikkelig ille.

Julehus: «Casa Didriksen»- er dette Gildeskåls mest opplyste julehus? Foto: Edmund Ulsnæs

Julehus: «Casa Didriksen»- er dette Gildeskåls mest opplyste julehus? Foto: Edmund Ulsnæs

Humor. Stabilitet. Substans.

Syv minusgrader utenfor kontorvinduet til Laila når vi ankommer merkes ikke inne på legekontoret. Banalt kanskje, men Laila utstråler varme. Humor. Stabilitet. Substans. Armene lett i kryss lenende lett på bordflata foran. På døra bak henger ekte kunst, tegninger av mamma ført i tusjen av barna.

- Hvordan turnerer man krevende jobb, fire unger og litt fritid?

- Jeg har fått vaskehjelp, det har ikke vært så reint hjemme på fem år.

Ny fliring. Lett skakkende på hodet. Knekkebrød hentes på pauserommet, og oppskrift på karamellisert popcorn avleveres muntlig til kolleger. Laila har vært nødt å lære seg at skal man overleve, ja da må man faktisk slappe av innimellom.

- I starten, da jeg var ny her, kunne jeg bli stresset hvis det var to uleste mailer når jeg skulle dra hjem eller epikriser som måtte vente til neste dag. Det er ei kjensgjerning at man ikke rekker over alt.

Annen viktig rolle: Firebarnsmor Laila setter familie høyt. Det kommer også frem i bloggen som gjerne har 1000 unike lesere ved hver oppdatering. Foto: Roar Kofoed

Annen viktig rolle: Firebarnsmor Laila setter familie høyt. Det kommer også frem i bloggen som gjerne har 1000 unike lesere ved hver oppdatering. Foto: Roar Kofoed

Samme mål, forskjellig vei

- Kort om de tøffeste utfordringene, Laila?

- At leger stadig pådyttes nye oppgaver som vi utgangspunktet ikke har kompetanse på. Som for eksempel tett og langvarig oppfølging av kreftpasienter som er ferdig behandlet. Det kan føles litt utrygt å få i fanget.

Som mange med mye ansvar innrømmes det en alltid underliggende frykt for å «drite på draget», gjøre en alvorlig feil, at noen skal dø på grunn av en feil avgjørelse. Da er god dialog viktig, mener hun. Samspill og innrømmelse.

- Alle gjør tabber i løpet av et liv. En av mine gode egenskaper er kanskje at folk har tillit til meg. Jeg er nok ikke så streng, men spiller heller på lag. Det hender jeg inngår kompromiss selv om jeg vet med min faglighet at jeg kunne valgt annerledes. Det viktigste er uansett at jeg som doktor og mine pasienter er enig om målet. Så kan veien dit heller diskuteres.

- Det eneste jeg hadde ønsket meg da vi kom flyttende for ti år siden, var en sånn «velkommen til oss-pakke! Slik bygger du hus!». For den prosessen synes jeg var litt slitsom, innrømmer Laila. Her hjemme sammen med mannen Henning. Foto: Roar Kofoed

- Det eneste jeg hadde ønsket meg da vi kom flyttende for ti år siden, var en sånn «velkommen til oss-pakke! Slik bygger du hus!». For den prosessen synes jeg var litt slitsom, innrømmer Laila. Her hjemme sammen med mannen Henning. Foto: Roar Kofoed

Eir, legegudinnen

Eir Linnea, Isa Victoria, Yme Sirius, Dis Asora. Kjært barn har så mange slags navn. Lege Laila bekrefter at mange synes ungenes navn er spesielle, men førstebarn ut var tidlig bestemt skulle hete Eir hvis det blei ei jente.

- Eir er den norrønne legegudinnen. Da jeg var i turnus jobbet jeg sammen med ei fantastisk dame med det navnet. Dermed hadde jeg aldri et annet alternativ til første jente. Det måtte bli Eir.

Nummer to kom og Henning kom opp med Isa, tre og fire ser dagens lys, og den norrøne tråden tas opp igjen. Mamma og svigermor hadde nok helst sett litt mer normalitet i navnevalg. Men på nummer fire hersker det full kapitulasjon blant mødrene, det er Laila og Henning som bestemmer.

- Ja, haha. Vi har faktisk video av svigermor når hun spør «seriøst?»  idet vi presenterte navnet til Yme på fødestua.

- Alle gjør tabber i løpet av et liv. En av mine gode egenskaper er kanskje at folk har tillit til meg. Jeg er nok ikke så streng, men spiller heller på lag. Det hender jeg inngår kompromiss selv om jeg vet med min faglighet at jeg kunne valgt annerledes.

- Alle gjør tabber i løpet av et liv. En av mine gode egenskaper er kanskje at folk har tillit til meg. Jeg er nok ikke så streng, men spiller heller på lag. Det hender jeg inngår kompromiss selv om jeg vet med min faglighet at jeg kunne valgt annerledes.

Livet i Casa Didriksen

Bilen til familien Laila og Henning er lett å spotte på parkeringsplassen utenfor jobben til kommuneoverlegen. En hvit takboks med navnet på bloggen til Laila «Livet i Casa Didriksen» er avslørende. Er den sponset, lurer vi?

- Neida, det er Henning som har kjøpt den til meg, gliser Laila som feirer fem år som blogger i år.

Rundt 1000 lesere har hun når hun oppdaterer, innholdet er stort sett familiært med en touch av humor og hverdagsliv. Selv hadde Laila gjerne ønsket å skrive mer om jobb, men hensyn til taushetsplikt og gjenkjennelse gjør det vanskelig.

- Jeg vil nødig tråkke i salaten, skal jeg skrive om yrket mitt blir det derfor på et generelt grunnlag, eller om saker som kun relateres til meg som person.

Da Laila hadde fødselspermisjon med Yme i 2012 ville hun gjerne ha en hobby. Ettersom hun alltid hadde likt å skrive, ble dette en måte å tømme hodet for tanker og finne rekreasjon.

- Ikke akkurat en rosablogger, hæ? Jeg er mer opptatt av å speile virkeligheten og det normale. Alles liv inneholder litt av hvert, både bra og fine ting supplert med noe negativt innimellom.

- Livet i hjemmet til Didriksens, hvordan beholder man gløden i kjærlighetslivet med alt det trykket du står i til daglig?

- Jeg tror det er viktig å innse at "det bare er sånn" ei stund mens unger er små. Og så tror jeg at vi er flinke til å gi hverandre litt plass. Henning lar meg sitte med nesa i mac'en og blogge, jeg lar ham gå ut i garasjen og gjøre hva det nå enn er han gjør der ute. Og så har vi alltid mamma og pappa med på ferie, vi legger faktisk opp ferien  etter når mamma har sin. Det at de er så mye her, og at vi har svigers nært, er en enorm hjelp. Jeg tror behovet for "egentid" og langhelger ville vært mye større om vi ikke hadde hatt dem.

Fremsnakker Gildeskål

- Her har jeg lov å være bare Laila når arbeidsdagen er over. På et lite sted har de fleste flere hatter, en for jobb, en for fritid, en for privat. Det gjør det lettere å skru av jobb-Laila.

Laila og Henning bygde drømmehuset på Inndyr for fem år siden. I Gildeskål skal de fortsette å bo og leve. Arbeidsmiljøet beskrives som veldig bra, stabiliteten god. Tryggheten for barna og nærheten til familie, betyr mye.

- Det at man kjenner de fleste gjør at man også kan være i forkant i yrket sitt. I forbindelse med sorgprosesser ved dødsfall for eksempel.

Hun fortsetter:

- Det er fint her. Det eneste jeg hadde ønsket meg da vi kom flyttende for ti år siden, var en sånn «velkommen til oss-pakke! Slik bygger du hus!». For den prosessen synes jeg var litt slitsom. Tilrettelegging for tilflyttere er viktig.

O jul med din glede

Over snittet interessert i julepynt, nytt av året er lyslenker rundt alle vinduer i front på huset. Innkjøpt av gemal Henning ganske nylig.

- Hallo!... det er for stusselig med en enkel lyslenke som en strek bortetter veggen, det er nærmest å anse som et svik mot jula.

Hun gliser bredt, med ei Lurøy-mor som likte mer moderat pynting ved juletider, er det mer som ekte julebonanza når familien Didriksen slår seg løs sånn omtrent like før adventa begynner.

- I fjor fikk jeg klage fra ansatte ved NAV-kontoret som mente vi hadde pyntet for lite. En annen gang kom en nabo og ringte på for å spørre om når vi egentlig hadde tenkt å tenne lysene.

Pakkekalender og gaver, julebakst og julestemning. Hverdagen og barna, jobben og Henning, det er viktige ting i livet til hun som har sørget for viktig stødighet i legetjenesten i Gildeskål i 10 år.

- Det viktigste jeg kan lære barna er selvstendighet, det å klare seg sjøl. De skal få bli hva de vil når de blir store, men uten å tråkke på andre underveis. Det er verdiene vi vil videreføre, vi rekker ikke så mye mer enn det!