Han har lovt kona at det ikke blir flere store prosjekter nå. Vi regner med hun skjønner at dét ikke er til å stole på.

- Det stemmer, kona har gitt meg forbud mot å starte flere STORE prosjekter nå, gliser guttungen.

«Ja, særlig at hun kommer til å få viljen sin», tenker vi, bare 3 minutter etter det faste håndtrykket fra ‘pensjonisten’ – han rundet 64 år i forrige uke.

- Nå er jeg blitt pensjonist – jeg skal aldri mer ha det travelt, knegger han på vei inn i kjøkkenet til kaffe og prat med Framtia.

«Ja, særlig», tenker vi på nytt. Men endelig er vi altså her – i Skjellvika på den østlige bredden av Sandhornøya – klar for en prat med en av de mer engasjerte, målrettede og hardtarbeidende menneskene denne regionen har å by på. Gunnar Skjellvik – bonden, jernbinderen, elektroingeniøren. Kommunepolitikeren, eks-ordføreren og Ap-fylkestoppen. Jegeren, gründeren, næringslivslederen. Trebarnsfaren, enkemannen og han som selv var døden svært nær da de trillet ham inn på sykehuset.

- Tja, jeg liker å utfordre meg selv. Oppvokst på gård så måtte jeg jo jobbe fra jeg var ganske liten, og når det er noe jeg ikke behersker….da synes jeg det blir spennende.

- Merkelig nok overlevde jeg, selv om det ble en del skader. Og det er rart med det, hvordan ting går høvelig bra til slutt, sier Gunnar med det alltid gutteaktige ansiktet - høstsola drukner oss nesten i lys, der vi sitter.

Ulykken som ikke bremset Det var en grusom ulykke. 30. januar 1976, og det bygges to bruer som skal gi fastlandsforbindelse for Engeløya i Steigen. En 22-åring fra Gildeskål er på jobb i anleggsmaskinen denne fredagen, straks skal han hjem til kjæresten Wenche.

- Det var en feil på denne maskinen – derfor kunne man stå ute og strekke seg inn etter hendelen. Så var det travelt på en fredag, hendelen gikk i lås, og jeg ble klemt under skuffa, forteller Gunnar om hendelsen som om den var i går – dette hendte for over 41 år siden.

Været er elendig, og minuttene dyrebare. Den livstruende skadde unggutten må fraktes i bil til Bodø og er i praksis død ved ankomsten på sykehuset. Kroppen hans er alvorlig kvestet, og det høyre beinet må amputeres. De neste månedene må han gjennom en rekke operasjoner.

- Jeg tror nok det berget meg litt at jeg var ung og ganske godt trent. Så det gikk jo ganske bra, fastslår han.

Alle kan se handikapet, den kunstige foten som han måtte ta med seg resten av livet. Men selvmedlidenhet virker ikke å være en lyte han har, Gunnar fra Skjellvika – livet hans etter ulykken har dreid seg om å gi full gass.

Stolt av Skjellvik: sola bader lys over Skjellvik Gård og dette arbeidsjernet, når Framtia er på besøk. Da må det selvsagt tas utebilde, liggende på veien.

Stolt av Skjellvik: sola bader lys over Skjellvik Gård og dette arbeidsjernet, når Framtia er på besøk. Da må det selvsagt tas utebilde, liggende på veien.

Litt roligere, tross alt - Klart jeg har hatt mye vondt, men det har fungert. For fire år siden la vi ned driften her, da - 230 sauer, det ble mye gåing i fjellet. Og innpå 40 Hereford-kjøttfe, det ble slitsomt og tok all fritid, forklarer han.

- Og dessverre er det nå slutt på elgjakta – det er blitt tyngre med all gåingen i fjellet etter hvert. I år er første året jeg ikke er med – på 40 år har jeg skutt 46 elger, smiler han.

Smerter og kunstig bein har aldri hindret Gunnar i å drive seg selv beinhardt. Og pensjonist? Jaja, vi tenker vårt, og dét er at denne mannen aldri vil unne seg selv en rolig dag. Nå har han bygget låven om til algeoppdrett, og satser hardt på Polaralge AS, som han eier sammen med Christian Brückner ved Norsk Institutt for bioøkonomi. Alger skal bli stort i nord – til mat, til dyrefôr og ikke minst som helsekost og til farmasøytisk bruk. Idet vi reiser videre, går han ned i bukta for å bygge naust for naboen. Oppdrag med gravemaskinen, hus i Lofoten, huset til moren Anna, engasjementet som koker for reiseliv, næringsliv og driften av heimkommunen.

Ufattelig mye politikk - Som vara for Hill-Marta Solberg var jeg inne på Stortinget en periode, og en stund var jeg interessert i dét livet. Men å gå rundt der i dress og slips, inn for å stemme, så tilbake til et kontor –det passet ikke for meg, det gikk for sakte, jeg fikk for lite gjort med den energien jeg hadde. Som ordfører i en kommune kan man påvirke og virkelig få til ting, men på Stortinget…der blir man fort bare en liten brikke i et stort system.

I et større område enn Skjellvika-Sandhornøya-Gildeskål er det nok fra politikken et flertall kjenner navnet Gunnar Skjellvik. Den tidligere lederen i Nordland Arbeiderparti er inne i sin 6. periode i det lokale kommunestyret.

- Jeg har brukt ufattelig mye tid på politikk. Da jeg fra 17. plass på lista kom inn i kommunestyret i 1993, ble jeg raskt veldig interessert i å være med, påvirke. Men 6 perioder – dette blir den siste, nå skal andre få overta, slår han fast.

Men pensjonist – aldri mer travelt? Nå ler vi godt, Gunnar!

Gunnar Skjellvik (64)Født 26. september 1953, oppvokst i Skjellvika på Sandhornøya, internatskolegang på Kjøpstad, deretter framhaldsskole på Nygård og realskole på Inndyr. Begynte i arbeidslivet med båtskyss av anleggsfolk til Kjellingstraumbrua, ble senere anleggsarbeider og jernbinder for Furuholmen. Fagbrev som radio- og tv-reparatør, senere elektroingeniør og jobb for Ramek, senere Forsvaret på Reitan, Gildeskål Bygdeservice, Napp Marine, Sjøfossen Næringsutvikling og til slutt Sundsfjord Havbrukspark, der han sluttet i vår. Ordfører i Gildeskål 1997-2001, varamedlem til Stortinget 2005-09, leder av Nordland Arbeiderparti 2006-09. Har sønnen Vegard (f. 1990) med kona Anne Lisbeth, og døtrene Linda (f. -78) og Merethe (f. -82) med sin tidligere kone Wenche, som døde da hun var 30 år. Tekst: Edmund Ulsnæs