Russefeiringen har etter hvert fått mye omtale i media. Som det også gjorde for mange tiår siden. Alt fra høye lyder om natten til disse avgangselevenes alkoholkonsum har alltid vært gjenstand for de mer voksne sin irritasjon. Og i verste fall vrede.

Det kalles å møte seg selv i døra. For allerede i begynnelsen av 1900-tallet var alkoholen sentral i russens markeringer. Den gang var det elitens barn som tok artium. De protesterte mot samfunnets normer og regler ved å drikke offentlig. I dag premieres brudd på normer og regler i form av russeknuter.

Sosiale forskjeller

At avgangselevene ved Meløy videregående skole driver mye med den slags er en drøy påstand. Det er, etter min mening, lite lyd i Meløyrussen. De har heller ikke russebuss, noe hovedstadspressen fyller sine spalter med.

Nord-Norges eneste rullende russebuss befinner seg i Hammerfest. Den har kostet en tiendedel av bussene i sør, der busser til flere millioner forteller hvem som har penger, eller er låneberettiget med kausjonerende foreldre. Guttegjengen i Hammerfest har ikke lånt penger til bussen. Det er ikke tvil om at også her, som på mange andre områder, avspeiler russefeiringen sosiale forskjeller i befolkningen.

Ikke tvær

Når prosesjonen ankommer samlingsplassen 17.mai håper jeg at russen er der. Med lyd. Mens kaker, pølser, brus og kaffe fortæres kjenner jeg at uroen melder seg. Det nærmer seg dagens hovedtale. Selvsagt er grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814 grunnlaget for vår nasjonaldag. Og selvsagt er det viktig at vi, eller rettere sagt, de allierte, vant andre verdenskrig. Slik at demokratiet kunne gjeninnføres. Men er det nødvendig at dette tværes på til det uutholdelige hvert eneste år? Ja, jeg vet, vi skal kjenne vår nasjonale historie. Ikke minst for å forstå samfunnet slik det utvikler seg. Men det finnes grenser.

Barna

Dagens hoved-talere har en gyllen mulighet, foran et stort publikum, til å snakke om lokale utfordringer.

Uten at det utvikler seg til partipolitikk. Snakk om noe som folk kjenner seg igjen i. Prøv på vi-følelsen. Å ta vare på hverandre. Ikke minst de som er i utenforskap. Det kan fungere. La oss høre noe positivt om andre bygder. Og det positive som private sørger for skjer i kommunesenteret. Kanskje også ispedd litt humor. Jeg har hørt utallige 17.mai-taler i mitt liv. Og jeg husker ingen av dem. Jeg håper en dag å bli overrasket. Kanskje det er bedre å la barna holde talen. De kan si ting vi ikke har hørt før. Uten klisjeer og svulstige floskler.