Noen har råd til miljøskam – andre prøver bare å overleve

Eller, rettere sagt, handlenettene.

-Har du det ikke i hodet, får du smake det i lommeboka, sa min far.

4 kroner og 25 øre for en plastpose. For å bedre miljøet?

-Hva med en pose i resirkulert plast? spør jeg. Og tenker at dét er vel mer miljøriktig.

-Den koster 9,90, sier damen i kassen.

Hm, ikke tale om at jeg igjen skal kjøpe et dyrt handlenett.

-Har du papirpose?

-Ja, 2,50 takk.

Jeg kjøper papirposen. Plastposen kan jeg uansett ikke bruke til søppelet. Nå skal søppelposene være gjennomsiktige slik at renovasjonsselskapet kan sjekke om det er farlig avfall i posen. Og den gjennomsiktige posen må også kjøpes. På butikken. Mens jeg irriterer meg over egen utilstrekkelighet, plasserer alenemoren stilltiende sine varer i medbrakt ryggsekk.

Politisk korrekt

Hennes utfordring er større. Dyr mat og uforutsigbare høye strømpriser har gjort henne svært prisbevisst. Men er hun miljøbevisst? Og politisk korrekt? Selvsagt ikke. Det har hun ikke råd til. Selv om hun ikke trenger plastpose. Hun kjøper de billigste varene i en butikk med begrenset vareutvalg. De økologiske bananene er syv kroner dyrere for kiloen enn de vanlige bananene. Den økologiske, og i tillegg rettferdige kaffen, er kjempedyr. Rettferdig fordi den er høstet av arbeidere som har fått anstendig betalt. Da koster den minst fire ganger mer enn vanlig kaffe. Eksemplene er mange.

Alenemoren har trålet de tre matbutikkene i kommunesenteret for å få matbudsjettet til å gå i balanse. Hun finner ikke det hun trenger i bare en butikk. Vi er for få i Meløy kommune til at matvarebutikkene har det store utvalget.

Kjøpeskam

Når barna skal ha nye klær, eller vaskemaskinen tar kveld etter utallige klesvasker, handler hun på nettet. Og hun handler det hun ikke finner i Meløy, eller har råd til å kjøpe her, i Bodø.

Dersom hun har et nødvendig ærend i byen. Da handler hun mat samtidig. På City Nord. Fordi dét muliggjør at lønna, eller den offentlige stønaden, strekker til.

Hun er ikke alene. Flere minstepensjonister kjenner på de samme utfordringene. Og de, sammen med henne, skal ikke skamme seg over at de ikke handler lokalt. Selv om lokale næringsdrivende gjør det de kan for at hun skal ha dårlig samvittighet. Det er ikke den som har lite i lommeboka som er årsaken til lokal næringsnød. Begrepene «kjøpeskam» og «miljøskam» passer best på dem som har råd til det. De andre har nok med å klare seg i hverdagen. Mens de med engstelse venter på neste strømregning.

«I Andedammen» er en kommentarspalte skrevet av Erling Emil Eik. Her vil han ta for seg samfunnsaktuelle temaer med en lokal vri. Vil du delta i debatten? Send leserinnlegg til post@kulingen.no.