Dagen markeres for å understreke funksjonshemmedes rett til å delta i alle deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede opplever diskriminering og ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet. Dette gjelder blant annet utdanning, helse, arbeid og likeverdige botilbud. Derfor opprettet FN en egen konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD som Norge forpliktet seg til å følge i 2013.

Allikevel, 10 år etter Norge forpliktet seg til å følge CRPD og 30 år etter ansvarsreformen ble innført, med mål om å bygge ned institusjonene til mennesker med utviklingshemming og innføre normalisering og inkludering av denne gruppen mennesker ser vi mer enn noen gang behovet for å løfte frem funksjonshemmedes menneskerettigheter. Vi opplever nå en stille institusjonalisering som skjer i samfunnet hvor mennesker med utviklingshemming igjen føres tilbake i institusjon og opplever at deres rettigheter ikke blir hørt. Vi ser tendenser til at man kommer mer bort fra målet om at denne gruppen skal få ha egne boliger og hjem, mulighet for å leve et selvstendig liv innskrenkes og det blir mindre mulighet for arbeid, læring og meningsfull fritid.

Førstelektor ved Institutt for vernepleie utdanning i Harstad, Leif Lysvik, peker på at historien har en tendens til å gjenta seg. At man nå ser mange kommuner er i ferd med å øke størrelsene igjen på boenheter og organiserer bo og tjenestetilbud som minner mer om institusjonene som ble avviklet på 90 -tallet. Han sier at det som kjennetegner en institusjon er når de organisatoriske behovene overskygger de individuelle behovene. Derfor tar han med vernepleierstudentene for å se og lære om disse store avdelingene, sånn at de skal være bevisst en slik utvikling gjennom sitt arbeid og forstå hva motivet og den faglige begrunnelsen den gang var for å drive institusjonene. Men ikke minst begrunnelsen for hvorfor man avviklet dem. Noe som dessverre er veldig aktuelt å løfte frem også i dag.

Leif Lysvik sier det er faglig sterk motstand mot kommuner som bygger store enheter som ligner mer på institusjon og mindre på et hjem. Hvis behovet til enkeltindividet som bor der ikke blir det viktigste, så har vi igjen fått en institusjon sier Lysvik.

Den tiden det ble drevet institusjoner for mennesker med utviklingshemming, var kompetansenivået lavt blant de ansatte, det var mange ufaglærte assistenter og folk gjorde så godt de kunne innenfor de rammene de hadde da. Det er derfor til å undres over at man nå, 30 år etter, men med så mye mer faglig kunnskap og nasjonale føringer, går tilbake i tid til en re-institusjonalisering. Det får en til å undres over hvor samfunnet og kommunen vår er på vei? Bør vi ikke i dag inneha nok kunnskap og forståelse for hvorfor vi skal legge til rette for at mennesker med utviklingshemming blir hørt og får delta i samfunnet på lik linje med andre?

Nasjonale føringer er tydelig på at skal retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet kunne oppfylles, altså forpliktelsene etter artikkel 19 i FN konvensjonen, bør kommunene igangsette en prosess for å avskaffe eksisterende boformer med institusjonsliknende trekk og hindre at nye etableres.

Høy alder blant personer med nedsatt funksjonsevne må heller ikke brukes som argument for å gi dem reduserte tilbud og svakere rettigheter, slik både flere studier og utviklingen i egen kommune kan tyde på.

FOs Profesjonsråd for vernepleiere mener det er et viktig prinsipp at en selv kan velge hvor- og med hvem en vil bo. Dette mener de gis liten eller ingen adgang til dersom eneste alternativ som tilbys er en leilighet i et tilfeldig bofelleskap med ledig plass. De viser til at anbefalingene i ansvarsreformen var at bofelleskap skulle være små, med helst maks 4 boenheter, slik at beboerne best mulig integreres i sitt nærmiljø. At store bofelleskap forsvares med at de samlet sett gir bedre tjenestekvalitet fordi mange brukere kan samles på samme sted, at dette angivelig gir en mer effektiv utnyttelse av personal- og stedlige ressurser, tilbakevises ifølge FOs profesjonsråd for vernepleiere, da det ikke finnes noe forskningsmessig belegg for det.

Regjeringen ønsker et likestilt samfunn hvor alle kan delta. Hvordan kommunene planlegger, tilrettelegger og tilbyr tjenestene sine, avgjør om mennesker med funksjonsnedsettelser faktisk får mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Det er i den enkelte kommune innbyggerne får rettigheter i praksis. Eller ikke får dem..

Når botilbud og tjenester til mennesker med nedsatt funksjonsevne organiseres i store institusjonsliknende bygg og samlokaliseres med og i sykehjem. Og man nå ser at de organisatoriske behovene overskygger menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, da gjentar historien seg.

Og som førstelektor ved UIT i Harstad, Leif Lysvik, sier «Vi må hindre at det skjer igjen». Janina Nilsen